Anders Mogstad vil ikke kalle seg kulturprest. Heller en prest i kulturen. Han mener det var et klokt grep å åpne kirken for flere kulturarrangementer i Gamlebyen.
– Kirken sto for ofte tom og ensom, sier sognepresten til Gamlebyavisen.

Da sognepresten – som per dato er i femti prosent stilling – kom til Fredrikstad for tre år siden sto valget mellom Rolvsøy og Østre Fredrikstad. Kanskje var det bakgrunnen som feltprest ved Rena leir som trakk ham til Gamlebyen – kanskje var det kulturlivet. En omtale i Fredrikstad Blad da han ble tilsatt var egnet til både nysgjerrighet og fascinasjon. Anders Mogstad har etter eget utsagn hatt sine runder frem mot prestegjerningen i Gamlebyen.

– Det har vært oppturer og nedturer, men jeg aldri spilt en annen enn den jeg er. Jeg har funnet min stil, men dogmene står fast, sier Mogstad. Siden han var ferdig utdannet prest på slutten av syttitallet, har han rukket å være både lærer og bussjåfør. Etter eget utsagn er han meget habil bak rattet, og vi bruker litt tid på diskusjon om utmerkede tyske åttitallsbiler med initialene MB.

Vi sitter ved et bord helt inne i hjørnet på kaféen Mormors i Gamlebyen. Det er på ingen måte vanskelig å skjønne hva Anders Mogstad sier. Sunnmørsdialekten er ikke kjent for mumlende dialoger. Her bankes konsonantene ut med tindrende klarhet.

Kulturkirken i Gamlebyen
Som seksåring ble det flytting fra Ålesund til Etiopia. Faren jobbet som arkitekt, og familien ble tre år i Addis Abeba. Mogstad husker han så den legendariske keiseren Haile Selassie på nært hold – en opplevelse som kan gjøre  mang en rastafarianer grønn av misunnelse.
– En gang i tiden snakket jeg flytende amharisk, forteller presten og smiler – noe han gjør ofte.

Han regner Fredrikstad som siste stopp på presteferden. Kulturopplevelsene er blitt stadig viktigere for Anders Mogstad, som de siste årene har åpnet kirken for stadig flere kulturarrangementer.

– Jeg tror det var et klokt grep å åpne kirken for alle de flotte kulturarrangementer i Gamlebyen. Kirken sto for ofte tom og ensom. Gjennom kulturlivet kan kirken være en aktør, ikke bare en utleier, sier Mogstad.

Månefestivalen i 2009 ble en prøveklut.  Det ble arrangert flere intimkonserter i kirken. Mogstad brakk lårhalsen på vårparten samme år, men humpet rundt på krykker for å åpne og lukke dører. Senere er det blitt månemesse og nye konserter. I år venter nye kulturarrangementer.

– Jeg kunne gjerne tenkt meg svingende afrikansk gospel til Månefestivalen. Det ville vært flott, sier Mogstad og ler.

Men kirkesamarbeidet med kulturlivet er vel også en strategi for å gjøre flere nysgjerrige på kirken?
– Vi er opptatt av å synliggjøre oss, ja. Det er mange metoder for ufarliggjøring av tro og kirke. Vi skal bestandig tørre gå nye veier. Det er ikke mer komplisert enn som så.

Hva med kulturens mange meningsytringer i forhold til fremføringer i kirkerommet. Legger kirken en begrensning for hva som kan sies og fremføres? 
– Vi ønsker ikke fremføringer som skal være i konflikt med rommet. Samtidig er vi opptatt av samtale og dialog.

Så hva hvis en forfatter vil lese et kapittel som omhandler kirkens forhold til homofilt samliv?
– Kirken vil bestandig ha tett og fin kontakt med de som skal ha et arrangement i kirken, sier Mogstad, som innrømmer at dogmene kan være en begrensning for ytringer i kirkerommet. Han understreker at kirkens nye samarbeidsformer med kulturlivet fortsatt er i en tidlig fase.
– Kirken går opp nye veier i samarbeidet med kulturlivet. Dette kan både styrke oss og gjøre oss mer i takt med samtiden, mener Mogstad.

Men vil ikke kirken som kulturaktør hele tiden være prisgitt hvem som er sogneprest?
– Det stemmer til en viss grad, men kirken er heller ingen udemokratisk institusjon, sier sognepresten, som minner om at folk selv være med å forme kirken gjennom besluttende organer som menighetsrådet

Prestens bord
Sognepresten vil mer enn bare åpne kirkerommet for kulturlivet. Han er også åpen for å ta kirken ut til folket.

– Jeg kan sitte flere timer på ”jugerbenken” og snakke med folk om løst og fast – også om tro og tvil. Jeg liker å prate med folk, sier presten, som fyller seksti år neste år. Fortsatt er han merket av et hjerneslag som rammet ham for noen år tilbake, men det skorter verken på ideer eller handlekraft. I sin tid fikk han på plass eget kapell i militærleiren på Rena. I Gamlebyen kunne han gjerne tenkt seg flere uformelle møteplasser mellom kirken og folket.
– Hva med Prestens bord her på Mormors? Eller en annerledes gudstjeneste på Major-Stuen, noe Markus Nagele har foreslått? Det kommer mange fine innspill, noe vi i kirken skal være åpne for.

Folk møter deg med åpenhet?
– Ja, så til de grader.

Tror du denne åpenheten skyldes deg som person, eller at kirken har vært med på flere aktiviteter de siste årene?
– Jeg tror folk setter pris på en kirke som er åpen for dialog og nye samarbeidsformer.

Du angrer ikke på at du valgte Gamlebyen?
– Nei. Det er her jeg vil være.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble publisert i Gamlebyavisens tidligere nettutgave 21. februar 2011.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!