Bjørn Tannum forteller om sin far

Venner av Plus-dagen. Det er det første Bjørn Tannum husker fra Gamlebyen. Der Chr. B. Apenes fortalte historier om festningsbyen, og kunsthåndverkerne feiret. Sentralt i feiringen sto Bjørns far. Per Tannum er av mange karakterisert som Gamlebyens redningsmann. – Det går mange forskjellige historier om hvordan far kom i kontakt med Gamlebyen. Men jeg kan avkrefte historier om at han lå med benbrudd på Fredrikstad sykehus med utsikt til Gamlebyen, og tenkte at der – akkurat der skal jeg starte Plus. Far hadde bestandig mange jern i ilden, og vi bodde i Uranienborgveien i Oslo. Så historien er nok en annen, sier Bjørn Tannum. (Gamlebyavisen 3 – 2012)

Per Tannums etablering av håndverkersamfunnet Plus i Gamlebyen er av stor interesse for mange. Plusinitiativet vekket begeistring og entusiasme i en bydel som slet med flere utfordringer på femtitallet. Moderniseringsivrige politikere ville slette minner om fattigdom og nød. I etterkrigstidens gjenreisningsånd sto ikke bevaringsideen i fremste rekke. Fattigdommen skulle saneres. Åpningen av Fredrikstadbroen 18. august 1957 isolerte Gamlebyen ytterligere. I dette landskapet kommer Plus og Per Tannum inn som en fargerik vitaminpille.
– Far kalte seg disponent, men var både møbeldesigner, butikkeier og kulturgründer – uten at akkurat det begrepet eksisterte på den tiden. Far var på jakt etter et sted å starte opp. Gamlebyen var stedet han falt for. Plus skulle være en paraplyorganisasjon for en rekke design- og håndverksbedrifter. Plus-filosofien var det tette samarbeidet mellom design, kunsthåndverk og industri. Dette fungerte veldig fint de første årene, sier Bjørn Tannum. For Plus vekket Gamlebyen til dyst. Selv om det nok hadde vanket noen kulturinteresserte tilreisende til festningsbyen, kom det nå over 10 000 besøkende i året som ble behørig guidet i Plus-bedriftene.
– Ikke alle Plus-bedriftene var like begeistret for å bli forstyrret i arbeidet. Men de besøkende var kunder som handlet med seg både glasstøy, keramikk og smykker. Dette var nok de første tegn til reiselivstilstrømningen vi ser i dag, sier Tannum.

Den nye oppmerksomheten for Gamlebyen kom overraskende på Fredrikstads befolkning. Den gamle by var jo så håpløst umoderne. Nå kom verdenskjendiser som Farah Diba (tidligere dronning og keiserinne av Iran – red.anm.) til Gamlebyen. Riksavisene fikk øynene opp for
festningsbyen. Plus tiltrakk seg stadig nye kunstnere og kunsthåndverkere til Gamlebyen.
– Plus gjorde nok noe med Gamlebyens identitet. Utklippsbøkene er fulle av artikler om far, Benny Motzfeldt, Anna Greta Eker, Erling Christophersen, Tone Vigeland og alle de andre som satte sitt preg på de første livlige årene. Oppmerksomheten påvirket nok de politiske beslutningsprosesser som medvirket til Gamlebyen slik vi ser den i dag, mener Bjørn Tannum.

Din far hadde stor betydning for denne nye oppmerksomheten for Gamlebyen?
– Ja, det er det dekning for å si. Far, sammen med en håndfull andre, hadde stor betydning – som Chr. B. Apenes og noen sentrale folk i kommunen. Det tror jeg ingen som kjenner historien kan si seg uenig i. At far kom utenfra hadde nok også betydning. Han kunne nok se muligheter der andre så problemer.

Han fikk et lokalsamfunn til å tro på nye ideer for byutvikling. Hvilke egenskaper hadde han som gjorde dette mulig?
– For meg var han først og fremst far. Kanskje andre er i bedre stand til å beskrive disse egenskapene. Men han var en hardtarbeidende og disiplinert mann. Han var visjonær med evner til å sette nye ideer ut i livet. Iverksettingen av Plus krevde gode samarbeidsevner. Men jeg vet han også møtte motstand. Den tok han på strak arm. I tillegg var han nok på rett plass til rett tid. Far var nok mannen Gamlebyen trengte i den fasen, selv om han ikke var her så mye som folk kanskje trodde. Vi bodde jo i Oslo.

Bjørn Tannum forteller om en far med stadig nye prosjekter gående. En far som jobbet fra tidlig morgen, spiste middag med familien, tok en kort middagshvil på hjemmekontoret, før han fortsatte arbeidet utover kvelden.
– Han elsket å arbeide. Far likte helgene best, for da kunne han jobbe helt uforstyrret. Vi så ikke altfor mye til ham, men han var i sitt ess med det han holdt på med. Det skal også sies at mor (Sonja Ugstad – red. anm.) sørget for at han fikk gode arbeidsvilkår. De møttes allerede på handelsskolen. Mor var en sterk og flott kvinne.

Men foreldrene dine flyttet aldri til Gamlebyen?
– Nei, de gjorde ikke det. Far og mor bodde i Oslo hele livet. Det var litt snakk om å flytte ned hit, men det ble aldri noe av, sier Bjørn Tannum. Selv flyttet han til Gamlebyen som 19-åring i 1967 for å gå i gullsmedlære hos Erling Christopfersen.
– Det var tider. Jeg leide hybel i bygget der turistkontoret ligger nå. Jeg betalte vel 125 kroner i måneden, forteller han. I Gamlebyen møtte han sin nederlandske kone Marente, og etter læretiden tok han praksis til mesterbrev i Leiden. Etter to år i Holland skulle man kanskje tro den yngre Tannum satte kursen mot Plus og Gamlebyen. Men, nei. Hamar ble stoppested de neste ti årene. Først i 1982 skulle det bli Gamlebyen. Og det til gagns. De siste tredve årene har familien bodd i den historiske perlen Rosinggården sentralt i Gamlebyen. Selv om både Glasshytta og keramikkverkstedet til Jorunn Bråthen og Erik Dreyer fortsatt er i god drift, er de fleste små Plus-bedriftene borte.
– Plus blomstret voldsomt frem til siste halvdel av sekstitallet. Gamlebyen fikk påført et viktig kulturstempel vi fortsatt nyter godt av. Plus gikk det derimot ikke like bra med. Samarbeidet mellom de små virksomhetene var selve nøkkelen for suksess. Ikke alle nye virksomheter som kom inn var like opptatt av dette fellesskapet, sier Bjørn Tannum.

Plus kunne heller ikke beskrives som en kommersiell aktør. Som paraplyorganisasjon hentet den sine små inntekter fra et eksklusivt godkjenningssystem sanksjonert av kunsthåndverkerne selv.
– Plus hadde sitt eget stempel. Du kjenner den logoen, ikke sant? Den samme som Plus-skolen bruker i dag. Nye produkter skulle godkjennes av et laug bestående av alle kunsthåndverkerne under Plusparaplyen. Ble produktet godkjent, fikk det påført stempelet, og eieren av produktet betalte en liten kommisjon til Plus. Far var styreformann i Plus, men ble ikke rik på jobben han gjorde. Hans inntekter kom i hovedsak fra forretningsvirksomhet med møbler, brukskunst og tekstil og mange andre prosjekter. Det lå mye idealisme i hans arbeid for Gamlebyen. Han var glad i dette stedet, og aktiv til det siste, forteller Bjørn. Faren gikk bort i 1994 – 82 år gammel.

Hva tror du faren din ville sagt om Gamlebyen i dag?
– Han ville satt pris på at det ser relativt pent og velstelt ut i Gamlebyen, men ville nok savnet flere av de gamle virksomhetene. Vi skal ikke glemme at Gamlebyens omdømme påvirkes av medienes omtale. Den store oppmerksomheten Gamlebyen fikk som senter for kunsthåndverk har festet seg, og tiltrekker seg et viktig publikum. Gamlebyen vil derfor nyte godt av virksomheter med kunsthåndverk og annen kulturformidling. Det ligger også i tiden. Turister og andre tilreisende blir ikke mindre kulturbevisste.

Tanken bak Plus lå foran sin tid?
– Å satse så bevisst på kunsthåndverk var ikke dagligdags på den tiden. Det ville ikke vært tilsvarende unikt i dag. Etableringen av Plus sørget for en oppmerksomhet og optimisme som rustet opp Gamlebyen. Ikke bare i fysisk forstand, men også for hvordan folk opplever byen vår.

Gjennom dine selskaper er du selv en større gårdeier i Gamlebyen. Er du bevisst på hvilke virksomheter du leier ut til?
– Ja, det vil jeg si. Gårdeiere er med å prege forvaltningen av Gamlebyen som kulturminne. Det skal vi ta på alvor. Jeg er opptatt av at virksomheter som leier av meg skal passe inn i Gamlebyen.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Comments are closed.