Chris Whites jul uten Christmas pudding

Ikke alle i Gamlebyen er oppfostret på tradisjonell norsk julemat. Den engelske kunstneren Chris White husker helt andre menyer fra sin barndom i England. Ikke minst en viss dessert. For heller ikke denne julen står Christmas pudding på Whites dessertbord første juledag.

Forberedelsene til julematen starter ganske tidlig i England. Noen uker før jul planlegges den berømmelige desserten Christmas pudding.
– Retten er laget av masse frukt som legges i sprit og andre godsaker. Siden røres den ut med talg så den skal bli skikkelig fet og god. Den som rører i den kan komme med et ønske til jul – som man ikke skal fortelle til noen. Den blir servert rett etter kalkunmiddagen som dessert på Christmas Day (1. juledag). Retten blir dekket med vaniljesaus, kristhorn og gjerne med en klask brandy på toppen. Men før den serveres skal den stå lagret i minst tre uker. Den er veldig fin å se på.

Og denne retten savner du på norske matbord i julen?
– Nei, er du gal. Den er som «quick drying concrete» – hurtigtørkende betong. Legger seg som en klump i magen, og blir ikke borte på minst en uke. Nei, takk og pris at jeg ikke får den servert i Norge. Den skal visstnok være tilgjengelig i noen norske matforretninger. Pass på magen, advarer White spøkefullt, og sammenligner den britiske dessertretten med en kjent og delvis kjær norsk matrett.
– Ja, ikke at det smaker likt, men de er like forferdelige begge to. Jeg tenker på lutefisk. Jeg forstår ikke denne fascinasjonen for lutefisk i Norge. Det må være en helt spesiell oppfinnelse. Geléaktig og skjelvende, den rare lukten og dampen som kommer opp. Jeg fikk servert lutefisk en gang. Og husk jeg er en høflig mann. Jeg lurte på hvordan i all verden jeg skulle få svelget. Så jeg tok meg en stor dram, lukket nesen og forsøkte så godt jeg kunne å svelge. Men jeg klarte ikke bli ferdig. Da måtte jeg drukket en hel flaske brennevin til maten, og det kan da ikke være meningen. Hvis nordmenn hadde servert lutefisk til middag og Christmas pudding til dessert ville det vært en katastrofe, sier White og ler høyt. Den engelske kunstnerens utmerkede sans for hjemlandets humor og ironi er fortsatt i god behold etter femti år i Norge.

Billedkunstneren Chris White bor og arbeider i Gamlebyen.
Billedkunstneren Chris White bor og arbeider i Gamlebyen.

Men det er også mat du setter pris på, ikke sant?
– Ja visst, men jeg er ingen stor tilhenger av pinnekjøtt, som er blitt så populært de siste årene. Jeg spiser ribbe og pølse, men foretrekker en god lammestek. Eller kalkun, som jeg er vant med fra oppveksten. Da lager jeg maten selv, med stuffing og alt tilbehør. And er også godt. Men det burde jeg vel nesten ikke si, så mange ender det er i Gamlebyen.

Hva med engelske kaker. Christmas cake er vel en annen engelsk spesialitet du savner ved juletider?
– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg glemte å fortelle at noen engelskmenn spiser en fet gås i stedet for kalkun til julemiddagen Christmas Day. Med Christmas pudding til å toppe smaksopplevelsen er dette rett og slett ikke bra. Men du spør om kaker. Etter middag ved to-tre tiden Christmas Day, og etter at vi har fått med oss dronningens tale, drikker vi te klokken fem. Da kan vi bli servert Christmas cake. Jeg må dessverre fortelle deg at kaken ikke er noe bedre enn Christmas pudding. Kanskje enda verre. Kaken har et lokk av marsipan med glasert sukker. Det er en veldig, veldig tungt fordøyelig kake. Hvis den sto på norske kakebord i julen tror jeg sykehuset måtte kalle inn forsterkninger, sier den britiske kunstneren og ler igjen.

Med unntak av dessert- og kakefat husker han den engelske julen med glede.
– Vi gjorde så mange hyggelige ting. Julekvelden her i Norge er jo ventetid i England. Om morgenen første juledag våkner barna med en sokk full av presanger ved sengene sine. Julenissen, Father Christmas, har i løpet av nattens mulm og mørke kommet ned skorsteinen med gaver. Når barna våkner tidlig om morgenen, kanskje så tidlig som klokken fem, er de påpasselige med ikke å vekke foreldrene. De voksne har jo ikke merket at Father Christmas har vært på besøk, og siden de har en lang og slitsom dag foran seg, trenger de hvile. Det tar barna hensyn til, så alt er gjennomtenkt, hahaha. Og julesokken ved sengen er gjerne slitt og gammel med huller i. Jeg husker det selv med stor glede.

Charles Dickens’ Ebenezer Scrooge liker jo ikke at de små barna synger julesanger. Var du selv med på det?
– Jada, men jeg møtte heldigvis ikke Scrooge. Å synge julesanger ved dørstokken til folk ved juletider er en veldig fin tradisjon som dere ikke har i Norge. Jeg husker vi gikk rundt med en bøtte, sang, og fikk kaker, sukkertøy og kanskje noen shilling. Det var noen store hus og gods rundt omkring der vi bodde. Ikke like store som Downton Abbey, men ganske så flotte. Og vi sang våre julesanger. Joy to the World, Twelve Days of Christmas, Silent Night. Veldig sentimentalt, men vi fikk masse godsaker.

Har du beholdt noen engelske juletradisjoner utenom kalkun og stuffing?
– Jeg liker en god konjakk, og som halvt skotte unner jeg meg en whiskey til jul. En god malt whiskey – single malt. Den er altfor dyr, men det er en julepresang til meg selv.

Som halvt skotte går du vel også rundt og siterer Robert Burns ved juletider?
– Nei, hahaha, det gjør jeg ikke. Det får skottene fortsette å gjøre selv ved nyttårstider. Engelskmenn skjønner ikke det dugg av Robert Burns.

Skulle du ikke gjerne vært en tur tilbake i England ved juletider?
– Nei, ikke nå lenger. Jeg er blitt ganske så sedat i min reisemåte. Det er hyggelig å feire jul, og jeg har feiret den i både Sør-Afrika, Lesotho og Botswana. Men jeg trives godt med jul her i Gamlebyen. Det er stille og rolig, og jeg er ikke noe stort feiremenneske. Det stopper meg fra å være i atelieret, og slik kan det ikke være. Julen kan være en «distraction».

Og du har spist ditt siste stykke Christmas pudding?
– Ja, for all del. Ellers ville vi ikke snakket sammen nå.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

 

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Comments are closed.