Der Herlovsen im Altstadt

Lørdag 19. mai 2012. En tynn eldre mann med dress og luftig grått hår står fortvilet på sidelinjen på Allianz Arena i München. – Jupp er blitt litt eldre han som oss andre, men ikke vanskelig å kjenne igjen på stilen, sier Kai Erik Herlovsen om Bayern München-trener Jupp Heynckes. For tredve år siden ble Herlovsen hentet til Borussia Mönchengladbach av samme Heynckes. (Gamlebyavisen 3 – 2012)

For ett år siden satt Kai Erik Herlovsen sammen med kjæresten på Café Magenta i Gamlebyen. På bordet ved siden av satt tre forretningsmenn – en nordmann og to tyskere. Som mangeårig fotballproff i Tyskland fattet Herlovsen interesse da han hørte språket han selv snakker flytende.

Da nordmannen reiste seg fra bordet, måtte Herlovsen spørre tyskerne hvor de kom fra. Begge var fra Ruhr-området. Ikke langt fra Mönchengladbach der han selv bodde. Tyskerne begynte å snakke om norske innslag i tysk fotball. De nevnte Rune Bratseth. «Und der Herlovsen», sa den ene. Den andre nikket samtykkende. De fortsatte å snakke om Herlovsen. Kai Eriks kjæreste kunne ikke dy seg. Diskret fortalte hun tyskerne at Der Herlovsen de snakket om var samme mann som satt ved bordet. At tyskerne ble noe forbauset er et understatement.
– Det var en helt uvirkelig situasjon. Men godt å vite at en ikke er helt glemt, sier Kai Erik til Gamlebyavisen. Et privilegium han deler med mange andre kjente fotballspillere. Noen forglemmelige. Andre uforglemmelige. Legender for fansen. Kai Erik Herlovsen tilhører siste kategori. En oppofrende duellspiller som ikke sparte seg. En lojal tøffing. Spilleren fansen elsket. Fortsatt får han fanpost fra Tyskland. Fortsatt blir han bedt om å skrive autografer. For noen år siden var han på besøk i sin gamle klubb sammen med sønnen Niklas. Nitten år etter sin siste match for klubben mottok han fansens hyllest ute på stadiongresset.
– På et eller annet tidspunkt må fotballspillere avslutte karrieren. For fansen er vifor alltid fotballspillere. Det er godt å ha med seg. Opplevelsen på stadiongresset for noen år siden var bare helt enorm, sier han. Selv hardhauser som Herlovsen kan bli rørt.

Fotballhistorien om Kai Erik Herlovsen startet med sykkelturer fra Gressvik til St. Croix, og videre til aldersbestemt fotball for FFK. Det ble kretslagskamper, men ingen kamper for yngres landslag. Ikke før Egil Drillo Olsen hentet ham til U21-landslaget. Da hadde Herlovsen forlengst debutert på FFK. Den omskolerte midtstopperen fikk kapteinsbindet som 21-åring foran mer kjente og rutinerte spillere på laget.
– Ja, det var selvfølgelig stort. Tony Knapp var trener på den tiden, og mente jeg skulle være kaptein. Jeg gjorde jobben jeg ble bedt om, sier Herlovsen.

Han tror kapteinsrollen herdet ham ytterligere for oppgavene som ventet.
– Jeg var kjent som en kompromissløs spiller. Kapteinsvervet gjorde meg sterkere. Definitivt.

Da tilbudet kom fra Mönchengladbach i 1982 var Herlovsen klar for en klubb som bare få år tidligere hadde spilt serievinnercupfinale (nå Champions League) mot Liverpool. I samme klubb hadde den kortvokste danske teknikeren Allan Simonsen blitt kåret til Europas beste fotballspiller i 1977. Herlovsen skulle ikke erstatte Simonsen som forlengst hadde forlatt klubben. Herlovsen skulle stoppe spillere av typen Simonsen, og spillere av atskillig større fysisk format.
– Som stopper i Mönchengladbach ble det mange tøffe tak. Dette var noen år før lette tekniske spillere etablerte seg i tysk fotball. På åttitallet var det mye fysikk. Jeg har et bilde av meg selv i hodeduell med Dieter Hoeness. Han var veldig svær, og raget nesten et hode over meg. Men på bildet er jeg et hode over. Spensten var på plass, blunker Herlovsen, og stryker seg over et tyve centimeter langt arr på høyre kne.

Det var flere hardhauser du møtte til dyst hver helg?
– Definitivt. Karl-Heinz Rummenigge, Klaus Fischer, Allofs-brødrene, Jürgen Klinsmann, Rudi Völler. Horst Hrubesch, EM-helten fra 1980, var fortsatt med, men på hell. Mange tøffe tak, men veldig lærerikt.

Og Heynckes var trener?
– Jupp var trener. Jeg husker ham som en trener med et enkelt budskap. På den tiden trente vi bare én gang daglig. Han var tydelig, men ikke revolusjonerende god, sier Herlovsen. Han fikk forøvrig sparken av samme trener vinteren 1986.
– Jeg var skadet, og trente for meg selv utenfor banen. Jeg hadde vondt i beinet, og det syntes. Heynckes var grinete etter nok et tap. Han kom bort for å spørre hvordan det gikk. Jeg sa det som det var. Beinet var ikke godt. – Da kan du komme deg hjem til Norge, sa Heynckes. Jeg pakket kofferten. Det ble spill i FFK noen måneder før telefonen ringte på høsten. Det var assistenttreneren i Mönchengladbach som spurte om jeg var sint på Heynckes. – Nei, sa jeg. – Vent litt, så får du ham på tråden, sa hjelpetreneren. Så snakket Heynckes. Han hadde snappet opp at Schalke 04 var ute etter meg. Enden på visa var at Borussia kjøpte meg for andre gang, smiler Herlovsen. Han hadde håpet på mange nye sesonger i Bundesliga. Men livet som profesjonell fotballspiller er høyst uforutsigbart. Veien fra triumf til den karriereødeleggende skaden kan være ubarmhjertig kort. For Kai Erik Herlovsen var det korsbåndet i høyre kne som skulle ødelegge karrieren. Fotballkneet som hadde jaktet tyske superstjerner og internasjonale storheter som Hugo Sanchez og Emilio Butragueno på Santiago Bernabeau i Madrid, hadde satt sin siste takling på høyt nivå. Han viser oss det lange arret over høyre kne.
– Jeg fikk femten måneder til rekonvalesens. Kneet ble ikke bra. Jeg måtte legge opp som 29-åring i 1989. Det var tøft. Jeg hadde minst fem år til inne.

Det betyr at du kunne fått med deg Vmsluttspillet i 1994?
– Det blir hypotetisk, men hadde jeg vært heldigere med skader – ja, jeg mener det. Drillo ville kunne brukt meg i forsvar sammen med Bratseth. Eller på midtbanen. Jeg var 34 år under USA-VM. Alderen ville ikke vært noe problem.

Bittert?
– Nei, egentlig ikke. VM kom tross alt mange år etter at jeg måtte gi meg. Men jeg skal innrømme at jeg har tenkt tanken, sier Herlovsen, som fikk 34 landskamper under landslagstrenerne Tor Røste Fossen,Tord Grip og Ingvar Stadheim.

Du var en fotballspiller som gjorde det treneren sa?
– Ja, jeg så aldri noen grunn til noe annet. Jeg har bestandig satt lojalitet høyt – overfor både klubb, trener, fans og medspillere. Jeg spilte hardt, men fair. Fikk aldri rødt kort som proff.

Kai Erik Herlovsen jobber nå i Hvaler kommune med et integreringsprosjekt for unge innvandrere mellom 14 og 19 år. Nylig flyttet trebarnsfaren til Gamlebyen. I vinter har han også vært sidekommentator for Eurosport når tyske kamper har stått på programmet. Gode muligheter til å følge gamletreneren Jupp Heynckes fra sidelinjen.
– Det ble andreplass i serien, og tap i både den tyske cupfinalen og Champions League-finalen for Jupp. Sommerferien kunne nok blitt bedre for ham, smiler Herlovsen.

For noen år siden hadde han avtale om å møte gamletreneren på Lerkendal. Heynckes var da trener for Real Madrid.
– Jeg fikk aldri anledning til å reise på Lerkendal den kvelden, men Rune (Bratseth) fikk gitt beskjed. Rune ringte dagen etter og fortalte at Jupp hadde satt igjen en enorm bag med treningsutstyr fra Real Madrid til meg. Han visste vel jeg hadde tatt meg noen treneroppdrag. Rune fikk sendt bagen ned til meg. Det var moro.

Hvordan ville Heynckes karakterisere deg som spiller?
– Lojal, tøff og hardtarbeidende. Tror ikke jeg tar mye feil der.

Det er vel slik fansen også husker deg?
– Ja, det er det nok. Men jeg var mer teknisk enn mange ville ha det til, påpeker Herlovsen. Han kikker på klokka.
– Jeg har en avtale klokka seks, skjønner du.

Med tysk fotballoppdragelse regner vi med at denne mannen aldri er sen til avtaler.
– Forresten, det er noe jeg må vise deg en dag. Hvis ikke drakta er vasket i hjel. Du skjønner, jeg byttet trøye med Liam Brady i en landskamp mot Irland. Det er din gamle favoritt, ikke sant, spør Kai Erik. Gamle helter dør aldri. Spesielt ikke fotballhelter. Som Liam Brady. Eller Kai Erik Herlovsen.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Comments are closed.