London-stemning i Gamlebyen

Når våren igjen banker på døren fyller Kåre Martinsen i Gamlebyen åtti år. Dagen etter spiller favorittklubben Arsenal hjemmekamp mot Manchester City. Det passer nesten for godt.
– Vi får se. Kanskje det blir en tur over. Hadde vært moro, det, sier Martinsen til Gamlebyavisen. Nå har ikke sesongstarten til Arsenal vært helt etter oppskriften. Stygge tap med sifre man må tilbake til unionstiden for å finne maken til. For en fotballsupporter av Kåre Martinsens kaliber går livet med Arsenal videre. Det kommer alltid en ny kamp.

Bosatt midt i Gamlebyen med drøssevis av kanoner på vollene føler han seg hjemme. Kanonen er som kjent symbolet på den tradisjonsrike engelske klubben han har fulgt i tykt og tynt siden første møte – i Liverpool, av alle steder. Året var 1952. Hvalfangeren Kåre Martinsen, som i løpet av livet har fått med seg 36 sesonger jaktende på hval på flere oseaner, ble med skipperfaren på kamp på Anfield Road. Hvis det var ment at en norsk sjømann skulle bli fotballfan akkurat den dagen, skulle man tro det ble Liverpool. Men, nei. Kåre Martinsen fikk sans for bortelaget.
– Jeg husker ikke resultatet, og heller ikke hvorfor det ble Arsenal. Men nå har jeg vært supporter i snart seksti år, og ikke angret en dag, fastslår Kåre, og plukker frem en Arsenal-cap som skjermer godt for den stekende ettermiddagssola.
– Jeg har jo pynta meg for anledningen, sier han, og peker på trøya. Fra kolleksjonen av Arsenaltrøyer har han valgt ut den litt spraglete bortetrøya fra midten av nittitallet – på den tiden Ian Wright bøttet inn mål i samme koloritt. Rundt bordet i den bugnende, livlige bakgården i Torvgaten sitter kona Erna og kameraten Bjørn Jørgensen – svoren Fulhamsupporter, og aktiv kompanjong i Hvalfangermuseet Kåre etablerte i Toldbodgaten på begynnelsen av nittitallet.

Og fotball er stikkordet når familien Martinsen møtes til søndagsmiddag. I motsetning til Kåre er sønnene lidenskapelige fans av Manchester City, og pasjonen er så langt fra et resultat av klubbens arabiske pengebinge de siste tre årene. Eldstemann Nils representerer noe av det ypperste i kategorien langdistansesupportere av engelsk fotball. I 1974 etablerte han den aller første supporterklubben til et engelsk lag her til lands. Det hele startet lenge før det. Martinsen-familien hadde bosted i Durban i Sør-Afrika der Kåre var hvalfanger. Guttene ble fans av Durban City, og skulle snart adoptere City med Manchester til fornavn.

Så du klarte ikke overbevise guttene om Arsenals storhet, Kåre?
– Nei, og da hadde vi heller ikke hatt det så moro. Det gjelder å trigge dem litt, vet du. Temperaturen kan bli ganske høy når Arsenal møter City. Det skal jeg love deg.

Det hadde vel passet veldig bra å feire 80-årsdagen din (8. april) i London med stormatchen mellom Arsenal og City dagen etter?
– Ja, en skulle nesten tro vi hadde et ord med i laget når de satte terminlista, gliser Kåre. Kameraten Bjørn skyter inn, og spør om vi vet navnet på den eldste spilleren på øverste nivå i England, og heldigvis har vi svaret på tunga.
– Riktig det. Stanley Matthews, sier Jørgensen.
– Du vet han Bjørn er et levende leksikon. Han husker alt mulig, sier Kåre.

Spør vi Kåre om norsk fotball skjønner vi fort at lidenskapen blekner.
– Jeg er jo patriot, og glad når Fredrikstad vinner. Men jeg blir ikke lei meg om Sarpsborg vinner heller, jeg. Det er verre borti England. Jeg er ikke noe glad i Manchester United, ikke i det hele tatt.

Det spilte ingen rolle at de hadde noen norske spillere på laget for noen år siden?
– Nei, nei. Det verste fotballminnet mitt som Arsenal-supporter var da Manchester United ødela den lange rekka vår uten tap for noen år siden. Og det tapet var ikke rettferdig, heller.

Det er vel sjelden et Arsenal-tap er rettferdig. Men der har vel du og City-gutta dine noe felles – med United på bunnplass i popularitet?
– Hehe, ja, det har du rett i.

I stua til Erna og Kåre er alle fotballkanaler tilgjengelig. Livet som fotballsupporter er ingen forbigående lidenskap – den er livslang. Kåre tenker med skrekk på hvordan vinteren ville vært uten engelsk fotball på tv-skjermen.
– Huff, nei, det vil jeg ikke tenke på en gang. Går ikke an å forestille seg det, sier Kåre.
– Og så har vi jo hatt så mange fine turer til England, sier kona Erna, og legger hånden sin inntil Kåres digre never. Keepernever. I gamle dager var han keeper på ungdomslagene til FFK, og ruvet i buret med sine 187 centimeter.

Det mest synlige beviset på Kåre Martinsens kjærlighet til Arsenal kan leses på husveggen til Kåre – den som vender ut mot Glomma i Toldbodgaten. Hvis forbipasserende løfter blikket ved passering Peppes Pizza, kan de lese åtte bokstaver som får hårene til å reise seg av fryd på en Arsenalsupporter. Tilsvarende av gru hvis favorittlaget er Tottenham. Highbury. Navnet på den tidligere hjemmebanen til Arsenal, som nå er blitt boligområde, ruver på veggen. En liten følelse av London i Gamlebyen, og sønnen Nils – City-supporteren – er den ansvarlige.
– Han jobber også som maler, vet du, og ba meg komme ut da han hadde malt veggen for noen år siden. Og det ble jo riktig så fint, humrer Kåre, og legger til at dette var ideen til Nils.
– Det er mange som har lagt merke til det, ja. Og det skal få lov til å stå – gjerne til evig tid, sier Kåre.

Påminnet om de gode, gamle dager på Highbury viser han oss hvordan det feires når Arsenal scorer – feiring for ett mål, feiring for to.
– Skulle det bli fem mål, kan det også bli en liten dans, avslører Gamlebyens største Arsenal-supporter. Selv om sesongåpningen til Arsenal har inspirert mer til sørgemarsj enn seiersdans, tror Kåre på bedre tider.
– Det blir nok dans i stua denne sesongen, også, sier Kåre. Og forhåpentlig en vårtur til London.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Comments are closed.