Tegnemesteren i Torvgaten

Du kan gjerne forsøke ringe senere i dag, sier han.  Stemmen er mørk – språket dannet og høflig. Blikket fast, vennlig og nysgjerrig.

I værelset der vi møtes henger et innrammet trykk på veggen som viser et av hans mest populære bilder. Motivet av det tidligere gamle kulturpalsset Røde Mølle badet i vannspeil og parisisk teaterkoloritt.

Tore Bernitz Pedersen
Tegneren og billedkunstneren Tore Bernitz Pedersen har møtt mange mennesker gjennom sitt syttisyv år lange liv. Fra mannens høyre hånd er fremtryllet utallige karakterer, stemninger og miljøer. Som de uskyldige, hyggelige motivene på Fredrikstad-pilsens etiketter. Som de surrealistiske karakterene i Dr. Fantastisk-serien laget i kompaniskap med forfatteren og vennen Axel Jensen. Tore Bernitz Pedersens tegninger er kjennetegnet av en rask og lett, humørfylt og energisk tegnestil. Motivene spenner over et vidt register.

En uke etter vårt første møte har vi ringt på døren, som åpnet av seg selv,  og tatt av
skoene i gangen. Vi setter oss i en stue med stuegulv akkurat slik stuegulv i Gamlebyen skal være.
– Med rullestol kan det gå unna i nedoverbakkene, sier Tore Bernitz Pedersen spøkefullt. Vi sitter ved peisen. Tegneveteranen tenner en røyk.

Du er funksjonshemmet og sitter i rullestol. Er du fortsatt i stand til å tegne?
– Jo, jeg er nok det. Men jeg er plaget av å være handikappet. Mesteparten av tiden bruker jeg på å klare hverdagstingene.

Savner du å tegne?
– Nei, jeg gjør i grunnen ikke det. Jeg har gjort så mye at jeg en dag kan si at her – her stopper toget. Dette er endestasjonen. Men jeg sitter her og blar i femti år gamle bunker, og sparer på det jeg kan vedkjenne meg. Setter ting inn i mapper. Noe er jeg veldig fornøyd med. Andre ting kaster jeg.

Men det du kaster kan ha stor verdi for andre, kan det ikke?
– Tror du det? Ja, kanskje det. Men jeg kan jo ikke ta vare på alt. Og mange i familien har allerede tatt vare på mye.

Under den langsomme og tidkrevende arkiveringen ser firebarnsfaren Bernitz Pedersen tilbake på et langt liv som tegner og illustratør. Fra oppvekst i Hegdehaugsveien i Oslo. Skolestart på Majorstua midt under andre verdenskrig. Faren var murer. Moren hjemmeværende husmor – og god til å tegne. Som tiåring skulle han rekke hjem fra skolen i en fei. Det trafikk-farlige Majorstukrysset måtte passeres. Tores tresko med fiskeskinnsovertrekk hektet fast i en trikkeskinne. En lastebil klarte ikke stoppe.
– Det ble et helt år på Ullevål sykehus. Flere hudoverføringer og tilløp til koldbrann. Det var såvidt de klarte å redde beinet. Jeg har levd med et tynt rart bein siden den gang, men har gått på ski og syklet. Men for et par år siden var det nok. Med både dårlig blodomløp, forkalkninger, sår, koldbrann og dritt måtte beinet amputeres. Derfor sitter jeg her jeg gjør nå. Men jeg skal øve på å gå med protese.

Han viser et innrammet utklipp fra Aftenposten i desember 1945 – den første fredsjulen. Et bilde fra barneavdelingen på Ullevål sykehus. Tore er et av barna.
– Det var ingen permisjon for å reise hjem til jul.

Tror du sykehusoppholdet påvirket deg som tegner og kunstner?
– Det vet jeg ikke. Kanskje det?

Tore tenner en ny sigarett, og lar sitt eget lille spørsmål henge i lufta, blande seg med den milde lukten av tobakk. Kona Reidun, som i sin tid etablerte Steiner-skolen i Fredrikstad, sitter ved stuebordet.
– Kunstnere med arr fra traumatiske hendelser i barndommen er mer vanlig enn uvanlig, sier hun.
– Ja, kanskje det er slik, sier Tore ettertenksomt og spørrende. Han forlater mange setninger slik – et lite spørsmål etterlates som hale. Spørsmålet krever svar. Slik blir møtet vårt mer en samtale enn et intervju.

Tore Bernitz Pedersens liv som tegner og billedkunstner er vevd tett sammen med interessen for mennesket og menneskesinnet. Tidlig ville han utdanne seg til psykolog. Finne ut «hva i helvete det er for noe alt sammen». Livet ville det noe annerledes. Ved siden av studiene ved Oslo Katedralskole – der han våren 1954 skulle levere det han betegner som en lite minneverdig artium – hospiterte han ved Kunst- og håndverksskolen på kveldstid. Legender som Olav Mosebekk og Crix Dahl var lærere. Tegneegenskapene fikk uttrykke seg i Kattas russeavis i 1954,  noe det ferske reklamebyrået Alfsen & Becker – senere Bates – merket seg. Tore Bernitz Pedersen fikk jobb i reklamebransjen med russelua på.

Underveis tok han et års tegneskole i London – ved Regent Polytechnic i Regent Street. Avgjørende var møtet med læreren Stewart Trecillian – mannen som illustrerte Jungelboken av Rudyard Kipling. Trecillian inviterte elevene hjem til seg, snakket om illustrasjon, diskuterte kunst og spilte klassiske symfonier for elevene.
– Utvilsomt en inspirasjon, sier Tore Bernitz Pedersen. Tilbake i Norge fortsatte han å tegne for reklamebransjen. Men Londonoppholdet hadde merket ham. Lysten og nysgjerrigheten på en kunstnerisk tilværelse var sterkere enn tidligere. Han ville virkeliggjøre noe større. I møtet med Axel Jensen tidlig på 60-tallet fant han utvei og svar. Den fire år eldre Jensen var allerede en feiret ung forfatter med utgivelser som Ikaros – en ung mann i Sahara (1957) og Line (1959).
–  Axel hadde fått gode kritikker, tjent godt på begge utgivelsene, og kjøpt seg hus på Hydra i Hellas. Jeg hadde veldig sans for Axel som menneske og som filosof, sier Tore. I samme kunstnerkoloni bodde også en jevnaldrende og sky canadier sammen med en norsk kvinne som het Marianne.
– Leonhard Cohen, ja. Du husker vel låten So long Marianne? Hun bor forresten på Larkollen, og sendte meg et bilde fra Hellas-oppholdet. Se her.

Han viser frem en tynn papirkopi av bildet. Tre unge mennesker. Leonhard Cohen spiser. Marianne ved siden av. Stående bak paret en annen ung mann. Tore Bernitz Pedersen.
– Jeg står der ja – med briller. Kjenner du meg igjen? Vi er vel rundt femogtyve år alle sammen. Unge og uskyldige.

Ikke helt uskyldige?
– Nei, ikke helt.

Hvordan var Cohen?
– Han var rolig og sindig. Ikke sprudlende, akkurat. Heller melankolsk. Det var en mørk tone i tingene han gjorde – både stemmen og tekstene. Cohen var forlengst erklært vidunderbarn hjemme i Montreal, Canada. Hadde gitt ut en diktsamling, og var en coming man. At noen skulle bli kjente sangere eller forfattere var ikke noe vi tenkte på dengang. Det brydde oss lite. Det var kunst, det var Rezina, Ozo og fest. Den greske musikken inspirerte. Har du vært på de greske øyer? Du har det? Ja, da skjønner du hva jeg mener.

Husveggene i det gamle trehuset i Gamlebyen viser innrammede akvareller og tegninger laget av både Tore selv og kunstnerkolleger – som vennen Finn Graff. Han inviterer oss med inn til arbeidsrommet som vender ut mot Voldgaten. Dette er arkivet. Bokhyllene er mettet av bøker han har illustrert – arkivmapper og skap tettpakket av nyere norsk illustrasjonshistorie fra hans egen hånd.

Årstallene sitter ikke så godt lenger, påstår han, men det presise arkivet av tegninger, skisser og utklipp viser utmerket oversikt. Han blar i en mappe med gamle foto i sort/hvitt.
– Vennene mine var veldig viktige for meg. Jeg hadde venner som var opptatt av litteratur, billedkunst og musikk, og ble nok preget av det miljøet. Ser du han på bildet der? Det er Alf Cranner. En veldig god venn av meg i ungdommen. Det er lenge siden vi har hatt kontakt nå.

Du ble aldri lei av å tegne?
– Jo, naturligvis. Men jeg kunne ikke noe særlig annet. Tror ikke jeg har så mange andre talenter. De fleste blir vel lei av jobben sin i blant, ikke sant? Blir ikke du?

Jo, det hender nok. Det gjelder vel å ta noen svinger underveis. Var det forresten vanskelig å leve av jobben som tegner og illustratør?
– Nei, det vil jeg ikke si. Det gikk jevnt og trutt. Jeg var etterspurt av aviser, og av forlag for arbeid med bokomslag. Det begynte vel i 1966. Jobben var å illustrere Alf Prøysens barnesanger i boken «Fra Hompetitten til bakvendtland».

Det ble også reklameoppdrag?
– Jeg hadde jo familie og små barn, og vi trengte de pengene vi kunne få. Men mange av jobbene var ren plankekjøring for å tjene penger. Ingen store kunstneriske utfordringer. Men gode penger.

Tore Bernitz Pedersen viser oss en bokutgivelse med tittelen Dr. Fantastisk – og med den boken introduserer han sin gamle venn Terje Brofoss, bedre kjent som Hariton Pushwagner, inn i vår samtale. Tore omtaler kunstnervennen som både Terje, Push og Pushwagner om hverandre.
– Axel Jensen, Pushwagner og jeg jobbet med tegneserier. Først i Spania, og senere hos Axel i Vaterland. Push og jeg skulle jobbe med illustrasjoner, men jo han var en urolig sjel – da som nå. Plutselig var han ikke med lenger. Det endte med at Axel og jeg lagde tegneserien sammen. For å få inn noen kroner måtte vi jo selge serien. Dagbladet slo til, og viste den over sytten helsider på lørdager over like mange uker. Så ringte Cappelen, og spurte om vi ville lage bok av serien. Vi sa ja.

Mens en tegning kan være hva som helst, skal illustrasjonen uttrykke noe teksten formidler. Kanskje ligge litt på kanten avhengig av hvor surrealistisk teksten er.
– Hvis teksten handler om en søt liten pike, må det jo være en søt liten pike som illustreres.

Men det var ingen søte piker som ble illustrert med Axel Jensen og Dr. Fantastisk?
– Dr. Fantastisk er dypt psykedelisk, og et godt stykke ute i space. Dr. Fantastisk er ikke hverdagsliv. Du er ikke lenger på bakken når du seiler gjennom badespeilet og ut i space. Axel var hjernen bak serien. Vi satt over bordet og jobbet sammen i kaosfilosofisk kos. Axel var et helt spesielt menneske.

Du savner ham fortsatt?
– Ja, det er klart det. Axel var et sammensatt vesen og menneske. Det er helt sikkert. Han betydde mye for meg, men enda mer for Terje.

Var det modig gjort av Dagbladet å trykke Dr. Fantastisk?
– Ja, jeg mener det. Men på den tiden var jo Dagbladet en kulturradikal avis.

Aftenposten ville ikke trykket samme serie?
– Nei, det tror jeg ganske sikkert ikke.

Du sier Axel Jensen var hjernen bak serien. Forfatteren kan vel også bli inspirert av illustrasjonene?
– Det kan nok være.

Tegningene dine i Dr. Fantastisk har også klare fellesstrekk med senere bilder av Pushwagner. Har dere inspirert hverandre?
– Tegningene mine i den serien henger sammen med hans stil. Det er sant, og det er en grunn til det. Terje var med å tegne Doktor Fantastisk på skissestadiet, men han forsvant. Axel og jeg måtte bli ferdig med jobben. Jeg var opptatt av å fullføre Terjes måte å gjøre det på. Tegningene til Dr. Fantastisk er på en måte verken hans eller min. Noe midt mellom, kanskje. Jeg er nok flinkere til å tegne i gammel, klassisk forstand. Terje har et innhold – han har noe på hjertet – som jeg har stor respekt for.  Ja, jeg har veldig sans for det han gjør.

Du har fortsatt kontakt med Pushwagner?
– Jada, han var på bursdagen min i forfjor, og jeg var på utstillingen hans inne i byen. Det vil si – det var jeg som fikk ham hit. Rolf Wilhelmsen – som drev Galleri Graphique på Dampskipbrygga – spurte meg om jeg ikke kunne prøve å få Pushwagner hit. Det kan jeg ringe og ordne, sa jeg.

Du ringte direkte?
– Jada. Han har jo en som beskytter ham – en slags livvakt. Men det er Terje selv som bestemmer. Og han kom jo, ikke sant. Jeg er fortsatt fascinert over at han tar seg ut slik han gjør.

Du har kjent ham siden 60-tallet. Er du overrasket over suksessen han har fått?
– Både óg. Han gjør sine ting på en helt spesiell måte. Ligner ikke noen andre. Mange kunstnere er preget av tendenser i tiden – hva som er inne, hva som er ute – og evig opptatt av å diskutere hva som er kunst. Pushwagner lager sine ting, og gir faen i hva andre tenker eller diskuterer. Han beskriver et moderne helvete. For det er jo en helvetesbeskrivelse han holder på med – en datastyrt mekanisk og umenneskelig verden som er ganske skremmende. Terje har selv vært i rennesteinen, og vet hva han holder på med.

Er det vanskelig å bevege seg mellom det surrealistiske landskapet i Dr. Fantastisk til idylliske motiver fra Færgeportgaten?
– Du tenker på tegningene mine fra Gamlebyen? Nei, jeg begraver meg ikke i en stemning. Kan lett bevege meg til nye landskaper. Du vet, jeg trives i Gamlebyen. Det er her jeg vil være. Jeg savner ikke Oslo etter førti år i Fredrikstad. Det er bare åtte år siden vi flyttet fra Sommeroveien – du vet, rett utenfor her – og inn til Gamlebyen. Men jeg føler vel jeg har bodd her hele tiden. Gamlebyen er en liten verden for seg. Et lukket samfunn, forsåvidt.

Gamlebyen har vært et godt sted å være for å skape kunst?
– Ja, det vil jeg si. Absolutt.

Du laget noen fine bøker med Georg Apenes?
– Jeg satt på mange tegninger og skisser fra både Gamlebyen og andre steder i Fredrikstad, og tenkte at dette gjerne kunne bli en bok. Jeg kjente til Georg Apenes fra tiden han var i Fredriksstad Blad – fra tiden jeg leverte tegninger til avisen, «Sommerstemning fra Foten» etc. Jeg spurte Georg om han kunne tenke seg å skrive tekst til mine tegninger. Han syntes det var en god idé. Jeg gikk i banken og lånte penger for å produsere boken. Georg foreslo at forlaget skulle hete Oldenborg. Slik ble det. Boken Fredrikstad og deromkring var snart på markedet. Før jul satt vi på bokhandelen Alfa og Beta i Torvbyen og signerte bøker. Det var lange køer. Vi hadde et opplag på 2000, og alt ble utsolgt. Georg mente vi burde lage én bok til. Kong Frederiks Gamle By var tittelen på bok nr. 2. Det ble ikke en tilsvarende suksess.

Jeg har lest begge bøker, og de er jo fine begge to. Hvorfor solgte ikke boken som handler om Gamlebyen?
– Den forklaringen tror jeg er såre enkel. Den første boken hadde illustrasjoner med farger – den andre ikke. Folk vil ha farger. Pene landskap og slike ting.

Selv om tegninger er Bernitz Pedersens varemerke, var akvarellene døråpner til karrieren som billedkunstner. De første maleriene – inspirert av lys og farger under oppholdet på Minorca i Spania på slutten av sekstitallet – ble stilt ut til gode kritikker på Museo de Ateneo. Et kunstyveri skulle skape ekstra virak rundt utstillingen.
– At noen ville stjele et av bildene mine var veldig stas. Det påvirket nok også salget, smiler han.

I Tore Bernitz Pedersens tegneunivers finnes også eksempler på mer ukjente sider fra hans allsidige repertoar. Som fra hans periode som karikaturtegner i Aftenposten. I arkivet finnes spenstige motiver av politiske profiler som Reiulf Steen, Otto Hauglin, Kåre Kristiansen og Odvar Nordli. Representert er også streker av sentrale politiske skikkelser internasjonalt – som Leonid Bresjnev, Ronald Reagan, Jimmy Carter og Ted Kennedy. Ingen utpreget slem karikaturtegner, men kanskje er tegningen av den gamle LO-lederen Tor Aspengren et unntak?
– Det er da karikatur – ikke noe portrett. Og han var jo veldig lang i trynet, da, humrer Tore.

Hvilke arbeider er du mest fornøyd med?
– Tja, det er så forskjellig. Men tegningene jeg foreslår som illustrasjoner til avisen din mener jeg gir et bra bilde. Hva mener du, Reidun?
– Jeg mener Ibsenboka er det aller fineste arbeidet ditt, Tore, sier Reidun.
– Det var Einar Østtvedt, Ibsenprofessor fra Skien, som spurte om Tore kunne illustrere en bok som fortalte om Ibsens fotspor i Italia. Tore og jeg kombinerte jobben med bryllupsreise. Gjennom flere uker fulgte vi Østtvedts reiserute. Vi besøkte Napoli, Sorrento, Amalfi og flere andre steder Ibsen oppholdt seg gjennom sine elleve år i Italia. Det ble en flott bok. Tore har i det hele tatt holdt en høy standard i alt han har gjort.

Føler du deg privilegert som ble gitt dette talentet, Tore?
– Vel, jeg synes jeg har hatt hell med meg. Det var jo dette jeg kunne.

Noe du ikke har tegnet – som du burde tegnet?
– Nei, jeg tror ikke det.

– Joda, du har ikke tegnet barna dine, sier Reidun.
– Ja, det stemmer vel, det. Det er vel en oppgave som må gjøres, sier Tore Bernitz Pedersen.
Tegnemesteren i Torvgaten.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Comments are closed.