«Velkommen til alle sjøulker, havfruer og annet godtfolk til en prat, en skjemt, en ‘tår og en vaffel på Leseværelse i bakgården på Betania. Med vennlig hilsen Sjømannskjerka i Gamlebyen..». Slik lyder invitasjonen til Gamlebyens Leseværelse – ordet som vekker så mange minner hos norske sjøfolk.

I sjømannskirkenes leseværelse var det hjemmekjær duft av nystekte vafler som møtte sjøfolk og andre nordmenn som kom på besøk. Aviser var tilgjengelig fra hver minste krok av fedrelandet. Mange sjøfolk hadde hjemlengsel. Med åpen dør og hjerteformede vafler kunne sjømannskirkene by på det etterlengtede lille stykke Norge.
– Sjømannsprestene var ikke som landprester. De var slik prester skulle være – rause, uten å gjøre forskjell på noen, sier Erik Leister. Thorleif Karlsen nikker samstemt. Begge er på på plass i Betania denne tredje onsdagen i november.
– Mange fikk et nytt syn på kirken i møte med de norske sjømannsprestene rundt om i verden, sier Karlsen. Sjømannsprestene hadde en helt spesiell folkelighet ved seg, sier han, og forteller muntert om sjømannspresten i Baltimore som ikke rørte alkohol,  men som gjerne tok en kaffe – det spilte ingen rolle om fløten var brun eller blank.

– På første møte i september var det en håndfull her, men se nå, sier Erna Martinsen og peker utover forsamlingen som teller over tjue. Selv har hun mange gode minner fra sjømannskirka og leseværelset. Nå disker hun opp med kaffe, varm cider og kaker til de mange frammøtte.

19. september var det «Vaffelens dag» i Leseværelse – en fast tradisjon i norske sjømannskirker gjennom historien. Vaflene står på sentralt plassert på bordene i Betania, og Jorun kommer med en ny ladning fra kjøkkenet.
– Dere må hilse på Jorun og gi henne en applaus, sier Edith Mysen til forsamlingen.

Mysen vokste opp i havnebyen San Pedro utenfor Los Angeles, og er ansvarlig for Leseværelse i Gamlebyen. Med en far som var krigsseiler minnes hun sjømannskirken i den amerikanske havnebyen fra hun var småjente. Og det er Sjømannskirken som står bak Leseværelse i Gamlebyen i samarbeid med Østre Fredrikstad menighet og Hvalfangermuseet i Tollbodgaten.
– Det er Edith som er primus motor for foreningen, så du må ta en prat med henne, sier den legendariske hvalfangeren Kåre Martinsen til Gamlebyavisen, etter at Edith Mysen har gjort seg ferdig med dagens foredrag.

For hvert møte er det en ny historie som formidles. Edith Mysen slår seg ned ved bordet. Forteller om norsk sjøfartshistorie, hvor viktig det er med møtepunkter og utveksling av historier fra sjøen. Om de mange gode minnene fra sjømannskirkene verden over.
– Det er så mange erfaringer og opplevelser, så mange historier og kunnskap som deles over bordet. Vi startet opp i september, og allerede nå er det over tyve mennesker samlet en onsdag midt i november. Vi gleder oss til fortsettelsen, sier initiativtakeren, som selv har bodd i Gamlebyen de fire siste årene.

Truls Andreassen fra Kongsten er en annen av drivkreftene bak Leseværelse.
– Dette er et viktig tiltak. Det er noe nytt å lære hver gang. Ikke bare snakker vi om gamle minner. Det er mye industrihistorie som har befatning med livet til sjøs, sier Truls til Gamlebyavisen. Han har nettopp diskutert De-No-Fa over kaffebordet.
– Her har vi temaer å snakke om inn i evigheten, sier han.

Neste møte i Leseværelse er onsdag 19. desember. Døren er åpen for alle.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen