Klaus om «Så rart» (februar 2012)
Historien om barneboken Så rart, skrevet av Inger Hagerup i 1949, og utgitt på Ascehhoug forlag i 1950, har en helt spesiell forhistorie. Sønnen Klaus Hagerup forteller:
– Sommeren 1949 var jeg på feriekoloni for forfatterbarn på Råde i Østfold. En koloni opprettet mer av hensyn til foreldrene enn for oss barna, skulle jeg tro. Uansett, et magasin tok et bilde av meg, og jeg så usigelig trist ut. Mor oppdaget bildet i magasinet, og fikk forferdelig dårlig samvittighet. Hun bestemte seg for å skrive et dikt til meg hver dag, og slik ble boken til. Det hører jo med til historien at jeg egentlig ikke var så veldig lei meg. Jeg satt og lyttet til Kjetil Bang Hansen som sang Alf Prøysen, og var nok mer konsentrert enn trist.
Så rart betegnes som en klassiker i norsk barnelitteratur. Hvorfor?
– Du kan nok si at mor og André Bjerke fornyet barnelitteraturen med mer engelsk nonsenstradisjon, veldig annerledes enn Margrethe Munthe-tradisjonen som rådet på den tiden. Mors barnedikt var verken moralske eller opplærende, for hun skrev det hun selv syntes var morsomt. Jeg tror denne befrielsen fra oppdragende effekt, den gode komposisjonen og de flotte illustrasjonene gjør at boken fortsatt står seg godt. Mor var jo en stor lyriker, og satte ikke barnediktene noe lavere enn andre ting hun skrev.
Vet du hvordan boken ble mottatt ved utgivelsen i 1950?
– Jeg var jo en liten gutt, og husker ingenting av det, men jeg tror mottakelsen var god. Den ble jo kåret til årets vakreste barnebok, noe som tilsier suksess. Forlagssjefen i Aschehoug, Mads Nygaard, ville jo opprinnelig ikke ha boken. Ikke før mor «truet» med å gå til Mittet forlag, kom Nygaard på andre tanker. Aschehoug har nok aldri angret på det.
Tror du Så rart har vært med å påvirke/inspirere andre norske barnebokforfattere?
– Helt opplagt, uten at jeg kan peke på noen klare eksempler. Linde (forfatterniesen Linde Hagerup red.anm.) skriver barnedikt i samme type tradisjon, uten å være spesielt påvirket av Så rart. Men at boken har inspirert mange tror jeg helt sikkert.
Hvordan vil du beskrive Paul Gauguins illustrasjoner?
– Paul var jo sønnesønn av den kjente franske kunstneren, og selv en allsidig og stor kunstner. Illustrasjonene til Så rart er enkle, overraskende, og kledde diktene til mor særdeles godt.
Hva mener du om eventuelle nyillustrasjoner av boken?
– Paul Gaguins illustrasjoner vil bestandig oppleves på en helt spesiell måte for meg. Familien har forøvrig ingen påvirkning på eventuelle nyillustrasjoner. Det tar forlaget seg av.
Forfattere kan se tilbake på egne bøker på forskjellig måte. Hvordan var din mors forhold til Så rart senere i livet?
– Det var nok litt sånn som det er med bøker – ’når du har skrevet det, så har du skrevet det’. Men jeg tror boken bestandig sto høyt i kurs. Det var jo så mange barn som skrev til henne.
Med ditt helt spesielle eiendomsforhold til Så rart – har du et eller flere favorittdikt?
– Ja. I de tidlige etterkrigsårene var det ikke mye godteri å få tak i, så diktet med Fru Olsen med boller og knekk sto høyt i kurs. Jeg hadde et mer blandet forhold til Det bor en gammel baker (på en bitte liten øy) – som jo ender så trist. I førsteutgaven til mor har jeg strøket over det siste verset med tusj.
Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen
Dette intervjuet med Klaus Hagerup ble publisert i Gamlebyavisens tredje utgave i februar 2012. Hagerup gikk bort i 2018.