Når brannvern diskuteres i Gamlebyen vet Gaardeierforeningens leder Rolf A. Hansen veldig godt hva han snakker om. En iskald februarmorgen i 1986 brant fire hus ned i Raadhusgaten. Hansen bodde i et av husene. – Det var helt forferdelig, og det kunne gått med liv. Selv ble vi vekket av en leietaker, forteller Hansen om den dramatiske vintermorgenen for nesten nøyaktig 25 år siden.

Han viser oss Demokraten fra 1. mars samme år. Avissidene viser gapende, sotsvarte skjeletter av hus. En historie i ruiner.
– Alt måtte jevnes med jorden. Alt måtte bygges opp på nytt, forklarer Hansen. Vi sitter i oppholdsrommet ut mot Raadhusgaten i det nye huset som ble bygget opp.

– Gårdeierne kom på banen
Tre år etter storbrannen – i 1989 – ble Gaardeierforeningen stiftet. Sammen med Bjarne Tvete, Anita Evensen, Astrid Andersen og Ragnar Amundsen utgjorde Hansen det første interimsstyret. I vedtektene legges vekt på ivaretakelsen av Gamlebyen. Brannvern har hele tiden vært en prioritert sak for foreningen.
– Som gårdeiere opplevde vi at mange avgjørelser ble tatt over hodene våre. Med foreningen ville vi komme mer i forgrunnen, sier Hansen om foreningen som i dag teller 82 medlemmer.
Gaardeierforeningen er 24/7-foreningen – som i motsetning til byens andre interesseforeninger er døgnkontinuerlig til stede i Gamlebyen.

Foreningsleder Hansen peker på flere viktige tema gjennom foreningens historie.
– Brannsikring har bestandig stått på dagsorden, i tillegg til gater og veier. Vi har brukt veldig mye tid på parkeringsspørsmålet, som fortsatt er et viktig tema for oss, sier Hansen, og viser til eksempler fra gaten der han selv bor.
– Først ble gaten regulert til parkering for beboere. De næringsdrivende likte ikke dette, og mente reguleringene medførte for dårlige parkeringsmuligheter for kundene. Kommunen snudde umiddelbart, sier Hansen og knipser med fingrene.
– Nå kunne alle parkere innenfor et visst tidsrom. Enden på visa ble at mange som driver forretninger bruker disse plassene, mens beboere må bruke evigheter på å finne seg en parkeringsplass. Det er meningsløst, sier Hansen som også er nysgjerrig på hvor mange parkeringskort kommunen skriver ut i Gamlebyen.
– Spørsmålet er om alle som får kort er berettiget til det, undrer Hansen, og varsler at saken vil følges opp med et brev til kommunen.

Foreningslederen er heller ingen tilhenger av omreguleringen til enveiskjørte gater.
– Skiltingen skaper først og fremst mer trafikk. Folk må kjøre lenger for å komme seg inn eller ut av Gamlebyen. Skiltene er også så små at mange bilister ikke ser dem. Det skaper mange farlige situasjoner, ikke minst når det er mye trafikk her inne, påpeker Hansen, som med disse innspillene gjør det tindrende klart at parkeringssaken ikke er lagt død i Gaardeierforeningen.

Tvers gjennom Gamlebygutt
Gaardeierforeningens leder er heller ingen nybegynner i Gamlebyen. Han er født og oppvokst i Færgeportgaten 83. Senere kjøpte foreldrene Raadhusgaten 20 – på andre siden av gaten – som Hansen tok over i 1974, og som måtte gjenreises fra grunnen etter brannen i 1986. Et livslangt opphold i Gamlebyen er kun avbrutt av militærtjeneste, jobb i hvelvet i Norges Bank og lærerutdannelse ved Statens lærerhøgskole i handels- og kontorfag (SLHK) på Hosle i Bærum. I snart førti år har han arbeidet ved St. Olav videregående skole i Sarpsborg – de siste femten årene som inspektør. Han forteller om et livslangt og nært forhold til Gamlebyen, og er ikke uberørt når han snakker om dagen militærleiren ble avviklet.
– Det var en trist dag, og jeg tror mange som meg opplevde en tomhet i tiden etterpå. Forsvaret var en helt naturlig del av Gamlebyen. Det var ekte liv. Orkestre som spilte på faste tidspunkter, soldater som gikk streifvakter, og som fikk litt ekstra stell ved vaktpostene. Gaardeierforeningen hadde helt siden oppstarten et tett og fint forhold til Forsvaret. Bjarne Tvete holdt faste foredrag for nye rekrutter om hvordan best ta vare på Gamlebyen mens de var her. Selv om noen huseiere enkelte ganger kunne klage over støy fra soldatene, var dette løst på et øyeblikk med en telefon til daghavende vakt. Nei, jeg savner fortsatt livet som var her tidligere. Det var noe ekte med Gamlebyen som forsvant da soldatene ble borte, sier Hansen. Han var også med å protestere på 2001-vedtaket om nedleggelse – uten nytte.
– Vi visste ikke hva som ville komme etterpå, og var spesielt bekymret for vedlikeholdet av bygningsmassen.

– Må aldri bli en turistmaskin
Ti år senere er Hansen fornøyd med at Forsvaret tok ansvar for bygningsmassen. Han ser også noen utfordringer for Gamlebyen i årene som kommer.
– Vi må hele tiden være våkne for den videre utviklingen. Vi ser tendenser til at Gamlebyen utnyttes – og utbyttes – i kommersiell sammenheng. Gamlebyen må aldri bli en entertainment-bydel som fungerer som en evig kulisse for events, reklamefilmer og andre stunts, advarer Hansen, og etterlyser en viss kommunal og reiselivsfaglig edruelighet i fremtidsvisjonene for Gamlebyen.
– Jeg presiserer at også Gaardeierforeningen har ulike oppfatninger om utviklingen av Gamlebyen som turistby. For egen regning etterlyser jeg grensesetting. Hvor mange turister og besøkende trenger egentlig Gamlebyen? Hvor mye slitasje tåler vi her inne, spør Hansen, og legger til at mer støy og bråk heller ikke tjener til byens fordel.

Han ønsker klare og tydelige ordensvedtekter for Gamlebyen, og mener dette er en høyaktuell sak å fremme for Gamlebyutvalget der Gaardeierforeningen naturlig nok er representert.

Du mener rett og slett at for mange tar seg til rette her inne?
– Absolutt. Jeg vet ikke om det koster penger for ulike kommersielle aktører å bruke Gamlebyen som kulisse for sine produksjoner. Selv mener jeg det burde koste, og midlene skulle i tilfelle uavkortet avsettes til brannvern, foreslår Hansen, som mener ingen bør finne seg i at Gamlebyen blir en turistmaskin.

– Det er forskjellige interesser her inne, og våre vedtekter setter ivaretakelsen av beboerne i sentrum. Selvsagt vil vi ha turister og besøkende til Gamlebyen, men innenfor rimelige grenser. Byen skal ikke være et turistobjekt som hotell- og reiselivsnæringen kan bruke fritt. Det vil på sikt være skadelig for Gamlebyen, sier Rolf A. Hansen.

Tekst og foto: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble publisert i Gamlebyavisens første utgave høsten 2011.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!