I 1788 var Fredrikstad festning nærmest fullt utviklet, og spilte en viktig rolle som forsyningsbase og oppsetningssted for hæren. Dette ble for alvor demonstrert i september samme år.

Danmark-Norge hadde en avtale med Russland. Hvis et av landene skulle bli angrepet av svenskene, skulle alliansepartneren sørge for støtteoperasjoner. Og nå hadde svenskene angrepet russiske styrker i Finland. Selv om Finland var en del av Sverige, utløste dette en forventning fra russisk side at Danmark-Norge måtte gå til støtteangrep mot Sverige.

Prins Carl af Hessen
På forsommeren i 1788 ble en mobiliseringsøvelse – en troppesamling – lagt til Fredrikstad, nær fronten. En styrke på mer enn ti tusen mann var samlet. Siden det ikke var plass til alle i byen, ble mange forlagt i telt i områdene utenfor. Siden alle avdelinger stilte opp i øvelsen, var dette å betrakte som en stor mønstring. Øverstkommanderende, Prins Carl af Hessen, var til stede og mønstret troppene. I dag kan man nesten ikke forestille seg den aktiviteten det måtte medføre når alle disse folkene, soldater fra hele Norge – med alt utstyret de brakte med seg – gjorde seg klar til krig. Men så skjedde det ikke mer. Og alle soldatene kunne reise hjem. Men om ikke lenge skulle de være tilbake.

For bare uker senere kom beskjeden om at det skulle settes inn angrep i Båhuslen. Dermed ble det reprise på troppesamlingen fra tidligere på sommeren. Nå var det enda flere mann som samlet seg – nærmere tolv tusen til sammen. Prins Carl af Hessen kom på ny tilbake. Kronprins Frederik, som senere skulle bli Kong Frederik VI, var også til stede, og tok inn i Kommandantgaarden med hele sitt hoff og følge – kjellermester, oppassere, stab og det hele. Så vi kan regne med det var stor ståk og aktivitet for å få det celebre besøket på plass.

Slaget
Så var tiden inne. Snart marsjerte hele styrken ned i Båhuslen. Soldatene kom ned til Kvistrum bro ved Munkedal, en av disse bro-overgangene i Båhuslen der det også tidligere hadde vært krig. Her møtte de svenskene for å avtale slag. Det kunne ikke foregå midt i vertshuset. Slaget ble avtalt å finne sted ikke langt unna.

Det skulle vise seg å bli et lite slag, og nordmennene vant ganske overlegent. Deretter var det middag på vertshuset sammen med svenskene. Etter hvert marsjerte nordmennene tilbake til Norge. Det var verken mange drepte eller sårede, men det var et annet problem som meldte seg. Nordmennene manglet både bekledning, utstyr og proviant. Det eneste de hadde å spise var tyttebær de fant i skogen, og mange omkom i mangel på skikkelig mat.

Da de kom tilbake til Fredrikstad var kasernen ferdig, og den ble umiddelbart tatt i bruk som lasarett for de sårede. Historien forteller at tusenvis døde, men dette er nok en overdrivelse. Selv om den såkalte «Tyttebærkrigen» militært sett var et vellykket felttog, hadde den tragiske konsekvenser for mange av de som deltok.

Tekst: Dag Strømsæther

Denne teksten ble publisert i åttende utgave av Gamlebyavisen sommeren 2013. Utgaven inneholdt et eget bilag om 350-årsjubileet for Fredrikstad festning.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!