Høsten 1992. Rolf Herman Longnes har jobbet som kretssekretær i Vest-Agder Idrettskrets i fem år. Året har vært turbulent. Den aktive treneren er også pågående fagforeningsmann i Idrettsadministrasjonens tjenestemannslag –  fagforeningen for de administrativt ansatte i norsk idrett – underlagt LO-forbundet NTL. Og Rolf Herman Longnes har ambisjoner. Han vil ha flere medlemmer fra idretten.

Forholdene er ikke bra for de mange ansatte. Gjennom ”Prosjekt: Idrett” tar han høsten 1992 fatt på en reise til landets mange idrettskretser. Formålet er å verve medlemmer. 14. desember 1992 kommer Longnes til Lillehammer. Den nordligste Mjøsbyen er på stigende OL-rus. Det er under 14 måneder til OL-ilden skal tennes på Stampesletta. Longnes banker på dører i Idrettens hus. Han driver oppsøkende virksomhet. Bak en av dørene sitter ishockeyspilleren Morgan Andersen. «God dag, mitt navn er Rolf Herman Longnes. Jeg lurer på om du har tid til å snakke fagforening med meg?» NTLs representant står inne på Morgan Andersens lille kontor. Andersen er ansatt i deltidsstilling i Idrettskretsen ved siden av spillerkarrieren i Lillehammer Ishockeyklubb.

Førjulsbesøket fra NTL 14. desember 1992 – på et lite kontor i Gudbrandsdalen – skulle bli norsk idrettshistorie.

Utgangspunktet for reisevirksomheten i dette prosjektet var de mange uorganiserte
administrativt ansatte i krets, særforbund og idrettsforbund, forteller Longnes.
– Vi hadde et ønske om å styrke og synliggjøre dette innenfor norsk idrett. Planen var å fortsette med et nytt prosjekt. Det ble det aldri noe av. Reisene førte derimot til et helt annet prosjekt, fortsetter Longnes.

Delt foreldrerett
Prosjektet skulle bli NISO – Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon –  som lenge var LOs minste forbund. Foreldreretten vil han dele med Morgan Andersen. Rett skal være rett. For Andersen ville organisere utøverne.
– Vi i Landsforeningen tenkte at alle som jobbet i norsk idrett skulle kunne organisere seg. Vi var åpne for alt, og hadde også sendt ut et spørreskjema. Men vi hadde ikke spesielt fokus på utøverne. Det skal Morgan ha. Han hadde vært organisert da han spilte i Sverige, og kjente behovet, sier Longnes, som regner 14. desember 1992 som NISOs «fødselsdag».

Men det var langt fra opplagt at en administrativt ansatt i norsk idrett – som Longnes – skulle ta innspillet fra Morgan Andersen på alvor. Til tross for sitt oppdrag som fagforeningsmann på vervetokt, var han også representant for en idrettsbevegelse med en inngrodd skepsis og tvil til alt som luktet profesjonalisering og kommersialisering.

Tok pasningen
Det var ikke gitt at profesjonelle idrettsutøvere – de som helt eller delvis levde av idretten – skulle bli tatt på alvor. For mange var begrepet profesjonell idrettsutøver fortsatt et paradoks. Så hvorfor skulle Longnes åpne for å la utøverne organisere seg i det tradisjonsrike forbundet Norsk Tjenestemannslag, og dermed legitimere idrettsutøveren som arbeidstaker? Mye kunne gått vesentlig annerledes. Morgan Andersens forslag kunne blitt plassert i skuffen. Men Longnes tok pasningen.
– For meg var det aldri noen problemstilling. Får du lønn for en ytelse så gjør du en jobb. Det var aldri tvil i min sjel. De profesjonelle idrettsutøverne var en ny gruppe arbeidstakere som trengte husly i fagbevegelsen, sier Longnes.

Etter møtet med Morgan Andersen satte han seg ned og skrev referat. Noen måneder senere var det opprinnelige ”Prosjekt Idrett” historie. Nye prosjekter skulle igangsettes. Og Rolf Herman Longnes’ kvaliteter var oppdaget. Han fikk jobb i Norsk Tjenestemannslag sentralt, der han arbeidet frem til 2012.

100 dager etter møtet med Andersen på Lillehammer satte han fart på organiseringen av norske idrettsutøvere. Mens hans medhjelper Morgan Andersen satt på et lite kontor i sitt eget hjem i OL-byen Lillehammer. Det skulle gå to år før idrettsutøverne fikk sin egen forening i NTL. Fire år senere – i 1999 – ble foreningen eget LO-forbund under navnet NISO.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble publisert i Gamlebyavisens åttende utgave sommeren 2013.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!