London, 1961. En ung engelskmann sitter og døser på et reklamebyrå. I samme by sitter Harold Macmillan bak den sorte dør i Downing Street 10 – inne i sitt fjerde år som statsminister. Tottenham har vunnet sin første double i fotball. Dronning Elizabeth har ennå ikke feiret 10-årsjubileum som monark. For den unge bokkunstneren Chris White fra North Cray i Kent – på jobb i hovedstaden som grafisk designer – er denne formiddagen «the morning after the night before».

En kollega kommer inn i rommet. Forteller om en ledig reklamejobb i Stockholm. White våkner opp av døsen. Snart er han i Skandinavia for å jobbe. Ikke i Stockholm, men i Oslo. Det ble aldri noen permanent retur the UK. For i Norge fikk Chris White boltre seg kreativt. Han jobbet tett med den unge tekstforfatteren Rolv Wesenlund – han som snart skulle få sitt store gjennombrudd i både film og tv. Sammen lagde de prisbelønnet reklame. Chris White sto ikke stille. Han var hele tiden på vei. Neste steg var design av platecover for Philips – som det legendariske coveret til jazzplaten «Rosemalt Sound» (Alf Cranner og Alfred Janson). Det var i 1967. Chris White tjente gode penger i reklamebransjen. Det ble flere års oppdrag for Oslo Nye Teater. Han giftet seg med tekstilkunstneren Bjørg Kristiansen fra Moss. Ekteparet ble en del kunstnernettverket Plus i Gamlebyen. Chris fortsatte å pendle Fredrikstad – Oslo med en himmelblå Renault 4 – en friskus av en stasjonsvogn. Kald som en fryseboks på vinteren. Dessverre ikke like forfriskende kjølig om sommeren.
– Ja, det var litt av noen turer, sier Chris White. Han ler høyt og godt, og det gjør han mange ganger under det lange intervjuet vårt. Intervjuet vi avtalte første gang så tidlig som i februar. Men White har hatt forberedelser til utstillinger, utstillingsåpninger og kuratering av andres utstillinger.

Vi står og småprater utenfor huset hans i Toldbodgaten. Trofast ved Chris sitter en tre år gammel kinesisk-tibetansk tempelhund som heter Cebi.
– La oss gå inn. Vi går opp i andre etasje denne gang. Du har ikke sett hvordan det ser ut der, sier Chris. Han går foran oss i den brede jordfargede trappen. I et av oppholdsrommene har han dekket bordet med to kaffekopper og oppskjært kake fra Råde bakeri. Det nærmer seg førti år siden han brått sluttet å pendle til Oslo. Den velrenommerte Chris White, en av de betydningsfulle i 60-tallets nye design, sluttet i reklamebransjen for å bli billedkunstner på heltid. Han så seg aldri tilbake. Det ble et endelig farvel. I løpet av kort tid hadde han skaffet seg en ny karriere å leve av.

Var det ikke galskap å forlate en trygg jobb, og satse alt på kunsten, White?
– Som kunstner må du være splitter pine gal. Samtidig er det den aller beste jobben du kan ha. Når det går bra er livet vidunderlig. Når det ikke går bra, vil det sikkert gå bedre i morgen. Min gamle gode venn Aksel Fronth (billedkunstner og arkitekt red.anm.) pleide si at hvis det gikk dårlig var man på vei mot noe annet. Man kommer ut i en annen ende med noe helt nytt. Det har jeg aldri glemt, og det er en fin trøst å ta med seg som billedkunstner. Men gleden ved å jobbe med kunst overgår alt.

Christopfer John White ble født 7. november 1936. Han vokste opp med faren, en eldre bror og en stemor. Moren forlot familien da Chris var bare ett år. I fjor høst ble hans 75-årsdag markert med en større jubileumsutstilling i Fredrikstad Kunstforening. Siden debuten i 1975 – da han nærmet seg førti år – har han mer enn sytti utstillinger fra inn- og utland.

Du maler fortsatt mye. Pleier du avslutte arbeidsdagen med bildene når det går bra eller dårlig?
– Jeg pleier å slutte når det går bra. Men noen ganger er det ikke mer å gjøre for dagen. Jeg kan stikke en tur innom atelieret og kikke på bildene ved nitiden om kvelden. Gi dem beskjed om at jeg er tilbake i morgen.

Du godprater med bildene?
– Ja visst. Kan gi dem litt kjeft hvis nødvendig. Det hender jeg banner på bildene.

På norsk eller engelsk?
– Hahaha. Det er på norsk. Jeg banner på norsk. Det blir altfor stygt å banne på engelsk, vet du. Du skjønner hva jeg mener hvis du ser engelsk tv. De banner jo hele tiden. Jeg er en dannet mann som har gått på kostskole, så et sted går grensen, sier han, og ler igjen.

Så det hender du blir forbannet på bildene?
– Jeg er veldig streng med meg selv. Det kan være mange bilder som ligger under det enkelte ferdige bilde. Men selv om jeg kan ødelegge bilder, blir jeg ikke rasende. Det er mer at jeg synes jeg ikke holder mål. Jeg smeller ikke med dører og sånt. Nei, riktig sint blir jeg når jeg spiller golf. Eller spilte. Det blir ikke så mye golf lenger. En deilig sport. Jeg er jo av skotsk ætt på min mors side.

Forklar hvordan det føles når du lykkes i atelieret.
– Ah, det er en enormt sterk følelse. En tilstand der alt går bra – der du kan klare alt. Du kan gå på strak line over Niagarafossen uten å falle ned. En supermannfølelse.

Er den mannlige billedkunstneren også supermann som ektemann?
– Nei, nei, tvert om, tvert om. Det er noe jeg sier til mine studenter. Tenk deg om tre ganger før du blir maler eller grafiker. Første råd – ikke skaff deg familie. Da er det bedre å bli bankmann. Billedkunstner og familiemann? Forget it. Jeg så et tv-program om impresjonister. Hvordan alle store impresjonister hadde, og måtte ha, et ego på størrelse med Eiffeltårnet. Som billedkunstner blir du glødende opptatt av det du gjør. Tid og rom forsvinner mens du fordyper deg i kunst. Billedkunstner og god ektemann? Forget it. Nei, dette er 24 timers-arbeid drevet av selvtillit høyere enn Eiffeltårnet. Etter en dårlig dag i atelieret må vi håpe det går bedre i morgen. I morgen skal det gå bra. Man må alltid ha tro på seg selv. Det er noe som driver deg, og som sier nå – nå må jeg gå og male.

Så du er heller ikke mannen for de lange ferier?
– Hvis jeg er borte noen dager, på utstilling og sånn – jeg savner atelieret. Jeg savner det så enormt. Bare det å gå ned til bildene og flytte dem litt rundt i rommet. Se hvordan de tar seg ut i forskjellig lys. For de må se bra ut i all slags lys. Jeg arbeider veldig mye, og elsker hvert minutt av det.

Chris White vokste opp med farger. Faren drev to tekstilforretninger. Han minnes trådsneller i forskjellige farger.
– Jeg husker det med stor glede. En stor haug med avklippet materiale fra systuen som jeg lekte med. All type tekstur og farge. Og da jeg ble voksen giftet jeg meg med en tekstilkunstner. Kanskje det var derfor, sier han, og smiler.

Du har solgt mange bilder. Er det noen av dem du savner?
– Det hender jeg har sett bildene mine henge andre steder. – Der, det er mitt bilde, kan jeg si. Men når jeg er ferdig med et bilde, er det også klart for avreise. Da har jeg gjort min jobb. Jeg er for lengst i gang med nye arbeider.

Men du har en omsorg for bildene dine?
– Ja, det har jeg. Jeg vil at de skal gå til et bra hjem. Jeg vil at de som kjøper bildet skal gjøre det fordi de liker det. Ikke fordi de skal tjene penger på det.

Du beskrev toppene i arbeidet med bildekunst som å gå på strak line over Niagara. Følte du noen gang det samme i reklamebransjen?
– Nei, aldri. Det var en vanlig jobb. Jeg kunne være stolt av å gjøre en god jobb, men ikke mer.

Er kunstarbeidene dine en slags dagbok?
– Jeg har malt mitt liv, egentlig.

Det er ganske sterkt?
– Ja, det er det.

Du hadde en sen debut. Angrer du på at du ikke startet tidligere?
– Nei. Jeg er bare glad jeg har fått oppleve dette.

Du har også beskjeftiget deg med kuratering de siste årene?
– Ja, og jeg liker det. Jeg har vært med Rolf Wilhelmsen i Galleri Graphique og min gamle venn Aksel Fronth. Og mye sammen med Cotty (Tove Clara Stenby red. anm.) i Galleri Clara. Jeg synes alltid det er spennende å se hva andre gjør. Jeg synes Cotty har vært veldig flink til å vinkle utstillinger med kvinnelige kunstnere. Kvinnelige kunstnere som fødte barn og ble hjemmeværende. De som alltid hadde et ønske om å male, men fikk en sen debut. Vi har hatt flere i den kategorien i Galleri Clara. Det er veldig givende.

Sammen med Bjørn Tannum henger du opp alle bilder i Galleri Clara?
– Ja, Bjørn og jeg er opphengskomité. Bjørn hjelper meg i det hele tatt veldig mye. Uten ham kunne jeg nesten ikke hatt mine utstillinger. Til siste utstilling kjørte han varevogn med femti bilder til Moss. Han hjelper til og bærer. Uten Bjørn kunne jeg ikke klart det selv. Det tillater ikke helsa lenger. Han er min beste venn. Min bror, sier jeg. Uten ham ville det vært veldig tungt. Bjørn fortjener all ære. Skriv det, sier Chris, og tilføyer med et smil at Tannum – i kunsthistorien – kanskje vil få sitt navn i lys.

Du har mange venner i Gamlebyen?
– Cotty er den aller kjæreste venn jeg har. Jeg har mange gode venner. For husk en liten ting ved Gamlebyen som er veldig viktig. Jeg jobber alene, jeg bor alene, men jeg er aldri alene. Det er bare å gå ut i gaten. – Hei, Chris. Hvordan har du det? Har du hørt om ditten og datten etc. Det er aldri helt stille i Gamlebyen.

Gamlebyen inspirerer deg også til kunst?
– Så absolutt. Mine uttrykksformer har mye med naturen å gjøre. Jeg går rundt i Gamlebyen og ser de små ting. Jeg ser de så mye tydeligere enn tidligere. Som mose på en stein. En gammel rusten jerndør. Et eller annet som er kastet. Ting som er i full organisk form – i oppløsning. Det fascinerer meg stadig mer. Jeg kjenner et slektskap til det. Tidens tann. Mens man før i tiden fanget inn landskapet i større format. Trærne. Åkrene. Jeg ser det ikke på samme måte lenger. Jeg ser nedover.

Du ser mot jorden?
– Ja, jeg ser den veien. Som mennesker nærmer vi oss alle en annen tilværelse. Overganger. Jeg legger merke til små ting som viser seg så mye større. I denne fasen av livet oppdager jeg ting som jeg ikke ante var der tidligere. Ting jeg aldri observerte.

Har landskaper alltid fascinert deg som kunstner?
– Ja, men mest tidlig i karrieren. Mine første tegninger og akvareller var landskapsbilder. Jeg gikk lei, og ville gå mer i dybden. Jeg ville ikke repetere meg selv, men gå videre. Mitt uttrykk skulle ikke være kunst som ren dokumentasjon av det man ser rett foran seg. Det skulle romme mer menneskelig følelse. Idyll og skjønnhet, men iblandet tristhet og littegrann stygt.

En skjør skjønnhet?
– Ja, en bristende skjønnhet. Et strå som brekker. En gren som brekker. Man finner referanser i kunsthistorien om dette. Det er noe jeg bruker.

Du er 75 år og fortsatt i nye faser?
– Ja, jeg er i ferd med å ta opp igjen tegning. Jeg har lyst til det nå. Jeg er i en situasjon der alderen begynner å telle. Helsa mi er ikke helt bra. Jeg kan ikke lage de store ting lenger – ikke svinge armen som jeg gjorde tidligere. Etter en time er jeg et kadaver. Men tegning er ikke så hardt. Jeg jobber også med pastell, og har utviklet min egen pastellteknikk. Det liker jeg veldig godt.

Hvilke kunstnere har inspirert deg?
– Ja, det er så mange. Før jeg utdannet meg til bok-kunstner, jeg var vel seksten-sytten år, jobbet jeg et halvt års tid som løpegutt for en gruppe kunstnere. Jeg tok bussen til Bond Street i London, og leverte deres arbeider til reklamebyråer og andre steder. På vei hjem måtte jeg selvfølgelig legge turen forbi alle galleriene, og stakk innom de fleste. Slik fikk jeg helt gratis utdannelse i moderne kunst. Det var den beste utdannelsen jeg kunne få. Jeg fikk se verkene i virkeligheten. Jeg har strøket og klappet ryggen på Henry Moores skulpturer i Marlborough Gallery. Prøv å gjøre det i dag, og du får femten års fengsel. Nei, det var tider. Og bak i lokalet sto den tyske galleribossen. – Good morning, sa han, og good morning, sa jeg. – So you like Henry Moore, spurte han retorisk. – A fantastic artist. You have to feel the sculptures.
– Senere – da jeg begynte å jobbe i et reklamebyrå nær Waterloo Bridge, hendte det ofte jeg tok lunsj i National Gallery, bare et par hundre meter fra jobben. En sandwich og en half bitter. Tilbake på reklamebyrået spurte de hvor jeg hadde vært. – Jeg har vært på galleri, sa jeg. Responsen var ikke kjeft, men skryt fra sjefene. Vi ble oppfordret til å bruke tid på kunst. De syntes det var viktig.

Du har tidligere fortalt at du er svært begeistret for den britiske kunstneren J.M.W. Turner (1775-1851)?
– Ja, Turner på grunn av hans frihet, krasshet og gi-faen-mentalitet. Kom ikke her – jeg gjør hva jeg vil. Jeg setter stor pris på Turner.

Du er også opptatt av gresk mytologi, noe du bruker i dine bilder. Hvorfor?
– Gresk mytologi er den mytologi der gudene er mennesker. Jeg er begeistret for denne menneskeligheten. Gudene gjør akkurat de samme feil som mennesker gjør. De drikker for mye, de elsker for mye, og de slår hverandre for mye. De er slemme, de er gode, de er vakre og stygge. Grekerne var geniale. Jeg lar meg inspirere av både gresk teater og mytologi. Som den store tegningen jeg har nede. «Agamemnons hjemkomst».

Bildene dine treffer noe hos publikum?
– Jeg er opptatt av komposisjon, det tekniske og det emosjonelle. Det er meg. Like fullt er det langt fra sikkert andre ser det på samme måte. En som kjøpte et bilde av meg sto en halvtime og fortalte meg hva bildet betydde for ham. Han hadde opplevd en vond tid. Men så var det et lite motiv i bildet – en liten fugl som forsøkte komme seg ut – løsrive seg fra noe vondt. Jeg husker også et bilde jeg malte på besøk i York. Jeg malte min følelse av byen – mest omgivelser. En kvinne fortalte meg hva hun forestilte seg av York da hun så bildet. Av kirkene, gatene og alt det andre. Hvis du lager et bilde litt på siden av virkeligheten, skaper bildet sin egen verden. Inntrykket blir dobbelt så sterkt. Publikum kan se farger og linjer – det kan hende de ser konflikt. De dikter sin egen virkelighet inn i bildene. Da har du som kunstner gjort jobben din.

Er du nysgjerrig på publikums tolkninger?
– Ja og nei. Men hvis de vil fortelle hører jeg etter.

Lytter du interessert eller mest av høflighet?
– Da lytter jeg både høflig og interessert.

Du har vært i Norge i nesten hele ditt voksenliv? Føler du deg fortsatt engelsk?
– Både norsk og engelsk. Men jeg drømmer på norsk. Jeg pleide reise mye tidligere. Jeg pendlet til og med mellom Gamlebyen og Afrika der min tidligere kone jobbet. Jeg har møtt mennesker som har spurt om jeg lengtet tilbake til England. Men, herregud, sa jeg. Jeg bor i Gamlebyen. That’s it.. Jeg trenger ikke si mer. Skulle jeg behøve reise noe sted når jeg bor i Gamlebyen? For et dumt spørsmål, hahaha. Jeg kan ikke bo noe bedre sted enn her. Gamlebyen er det mest vidunderlige sted du kan tenke deg. Se på det der (Chris viser utsikten fra stuen ut mot Isegran). Se på vannet. Fargen på vannet skifter, skjønner du. Nå ser det ganske skittent ut, litt khakifarget. Vent til solen går ned. Da blir elven «gull».

Gull?
– Nei, gul! Yellow. Jeg bor høyt her oppe. Du kan ikke se det fra bakken. Det er helt Walt Disney. Noen ganger er det så outrert, så glorete, så fullstendig Hollywood – som den verste B- eller C-film.

Vannet?
– Nei, ikke bare vannet. Himmelen og vannet. Alt. Jeg må dra gardinene for. Jeg klarer det ikke. Det blir for mye, hahaha. Husk jeg har gått på kostskole. Det blir for vulgært. «Vulgar». Men jeg elsker jo alt dette her. Gamlebyen. Hvordan årstidene skifter her inne. Gatene. Alle små kroker og skjeve dører. Jeg er ikke et religiøst menneske, men jeg lover deg – Gamlebyen om natten er en nestenreligiøs opplevelse.

Du har bodd i dette huset i godt over førti år. Hvor mye betalte dere for huset den gangen?
– Vi betalte 90 000 i 1969. Forresten, det må jeg fortelle. Da vi skulle kjøpe huset gikk vi til Fredrikstad Sparebank. Vi måtte låne en tredel. Men banken sa nei. – Hva, kjøpe den rønna der? Det var innstillingen i Fredrikstad Sparebank. Så vi reiste til Moss, og fikk lån med en gang. De hadde mer sans for Gamlebyen i Moss enn i Fredrikstad. Fortsatt mener jeg Gamlebyen blir dårlig behandlet av myndighetene.

På hvilken måte?
– I England får English Heritage National Trust penger for å restaurere gamle hus. Det er historiske selskaper med virkelig stor makt. I England brukes det penger på gamle hus. Her i Gamlebyen får du ingenting. Gamlebyen – som er Nordens mest interessante levende lille by – og som attpåtil ligger i en festning. Det finnes ingenting som ligner. Men kommer myndighetene og bistår oss med reparering av hus, tak og alt det andre som trengs for å holde ting vedlike? Nei. De kunne betalt en tredel eller to tredeler av våre utgifter. Vi får ingenting. I England ville vi fått penger. I EU ville vi fått penger. Tenk så viktig det ville vært å holde ting ordentlig vedlike. Så folk kunne slippe bli fattige på oppussing, og til-slutt måtte selge til spekulanter.

Du var en radikaler i ungdommen, og kan fortsatt bli forarget?
– Ja, selvsagt. Jeg var medlem nr. 36 på Club 7. Der satt vi sammen både kunstnere, forfattere, musikere og mange andre. Det ble mange protestmarsjer. Skulle det bli nødvendig går jeg gjerne i protestmarsj for Gamlebyen.
– Dette er mitt hjem.

Denne saken ble publisert i Gamlebyavisens femte utgave i juni 2012.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!