Nordmenn fordyper seg i mengder av litteratur skrevet av utenlandske forfattere. Bak de oversatte bøkene ligger et møysommelig og ensomt yrke de færreste vet så mye om. En som kjenner oversetterfagets mange irrganger er Thor Poppe i Gamlebyen.

Noen skritt fra Gamlebyavisens rede trekker vi forsiktig i en kubjelle utenfor en brun inngangsdør i Kirkegaten. Mannen som åpner døren er vennligheten selv. Thor Poppe viser oss inn i huset, og forundres over at vi ikke har vært på besøk tidligere. Det skulle vi gjerne vært. For dette huset inviterer til kunstnerisk aktivitet. Malerier og tegninger på veggene, og et interiør som tar vare på det gamle så vel som det nye. I tilbygget mot bakgården store lyse takvinduer, et notestativ og en saksofon. – Jeg prøver meg på Beatles-låter. Det er ikke lett, sier Poppe – også kjent som jazzentusiast. Og hvor vi enn snur oss – litteratur, litteratur, litteratur. Nettopp det vi skal snakke om.
– Å, ja. Det har vært en hovedinteresse gjennom hele livet. Jeg har vel lest fra første dag, holdt jeg på å si. Du ser jo bokhyllene overalt i huset, sier Poppe når vi spør om lidenskapen for bøker.
– Moren min var veldig glad i å lese. Hun leste for oss barna, og leste selv. Vi hadde masse bøker i huset. Litteraturen sto høyt i kurs. Så det å lese er jeg nærmest lært opp til.

Husker du din første store leseopplevelse?
– Å, jada. Nesten bok for bok. Det begynte veldig typisk med Hardyguttene. Da jeg hadde gjort meg ferdig med de bøkene sto Alexandre Dumas for tur. Jeg husker jeg spurte mor om et litterært råd da jeg nærmet meg voksenalder. «Er det noe du kan anbefale», spurte jeg, og mor visste råd. «Kanskje du skulle prøve å lese «Bildet av Dorian Gray» av Oscar Wilde», sa hun. Og det gjorde jeg. Det var den første voksenboken jeg leste. Siden har jeg lest så mange bøker. Jeg vil nok kalle meg altetende når det kommer til litteratur.

Thor Poppe vokste opp midt i Fredrikstad sentrum – i en leilighet i det som nå er Victoria Hotell. Med utsikt til Nygårdsgaten, og bare noen små skritt unna det flotte biblioteket i byen som ble reist i 1928.

Senere i livet skulle du bli oversetter, Poppe. Husker du når du begynte å lese bøker på andre språk? – Ja, det husker. Jeg. Den første boken jeg leste på engelsk var John Steinbecks «To a God Unknown», eller «Til en ukjent gud», som den heter på norsk. Selv om det er femti år siden jeg leste den, husker jeg den veldig godt. Den handler om mennesker i California med en nærmest religiøs kultus overfor naturens skiftninger. Kornet som kommer igjen hvert år. Om grøden og årstidene. Og det er litt pussig at vi kommer inn på denne boken, for jeg nevnte den for Ingvild, kona mi, for ikke så lenge siden. For jeg kjenner igjen denne følelsen om våren. Ting som kommer igjen hvert år.

Kanskje nettopp at dette var en tidlig litterær opplevelse forsterker denne oppmerksomheten?
– Ja, det kan være noe i det.

Flere engelskspråklige bøker skulle stå for tur. Men selv om han senere skulle oversette flere bøker fra engelsk til norsk, var det fransk som ble faget på universitetet. Det hadde han bestemt seg for tidlig.
– Ja, jeg ville lære fransk. Det var jeg veldig bestemt på. Jeg var ikke så opptatt av hva jeg skulle bli. Det eneste som var sikkert var at jeg ikke skulle bli lærer. Men det var jo lærer jeg ble, sier han og ler. For helt frem til våren 2011 underviste han i både fransk, norsk og samfunnsfag ved Cicignon skole.

Og med stabil tilværelse som lærer og småbarnsfar tidlig på syttitallet, bosatt på ulike adresser i Gamlebyen, skulle vel kursen være staket ut for Poppe. Men ikke helt. For i 1974 bestemte familien seg for å bryte opp.
– Ja, da sa jeg opp jobben i skolen, og vi reiste til Nice i Frankrike. Barna var små, og jeg studerte ved universitetet og tok noen språkkurs. Under dette oppholdet ble vi for alvor betatt av Syd-Frankrike, sier Poppe, nylig hjemkommet fra Sainte-Maxime, der familien kjøpte seg en liten leilighet ved årtusenskiftet. Familien var i Frankrike da den femte republikks andre president, George Pompidou døde, og Valery Giscard d’Estaing ble valgt til ny president og flyttet inn i Elysée-palasset.

Etter ett år i Frankrike gikk turen tilbake til Fredrikstad, og Poppe gikk tilbake til undervisning. Og etter hvert begynte han å snuse på en ny profesjon – inspirert av Petter Magnus – «en nestor i det norske oversettermiljøet», i følge Poppe. 
– Petter Magnus var en Oslo-kar som hadde slått seg ned i Vaterland. Han skrev kronikker om det å være oversetter – også kronikker i Fredriksstad Blad. Og jeg husker jeg tenkte at dette kunne jeg ha lyst på. Petter Magnus var en høy, verdig mann som gikk sine turer i Gamlebyen. En dag jeg kom fra jobb tok jeg mot til meg. Presenterte meg høflig, bukket pent, og fortalte at jeg hadde lest hans kronikker der han sterkt anbefalte oversetteryrket. «Men hvordan blir jeg oversetter», spurte jeg. «Nei, det er ikke så lett», sa Magnus. «Du får prøve å oversette et eller annet, ta kontakt med noen forlag og se om du får napp». Så jeg satte meg ned. Fant frem en fransk bok som jeg oversatte for trening og egen fornøyelses skyld. Men jeg husker ikke om jeg kontaktet noe forlag, Jeg mistet nok litt motet, for det hørtes litt vanskelig ut. Forlagene hadde jo sine faste oversettere, tenkte jeg. Men så kom dette teaterstykket til Ingvild.

Du oversatte et teaterstykke?
– Nei, ikke umiddelbart. Ingvild startet et absurdteater sammen med noen venninner. Bing-teatret het det – navnet inspirert av gaten der en av venninnene bodde. De satte opp et stykke av den fransk-rumenske dramatikeren Eugène Ionesco. Etter premieren satt jeg sammen med instruktøren Gudmund Groven. Vi ble sittende og snakke om teater. Groven hadde sett en oppføring av Ionesco i London. «Det stykket kunne jeg gjerne tenke meg å oppføre», sa Groven. «Men da må jeg ha det på norsk. Kunne ikke du forsøke oversette det», spurte han – noe jeg dermed gjorde. Nærmest som en ren vennetjeneste. Nå vet jeg ikke om han noen gang satte det opp, men jeg satt nå etter hvert med den norske oversettelsen. Jeg tenkte det kunne være morsomt å komme videre med det jeg hadde skrevet, og kontaktet alle teatrene i Oslo og en rekke forlag. Spurte om noen kunne være interessert, for nå satt jeg her med en fersk oversettelse. Jeg fikk vel én positiv henvendelse, fra Det norske teatret, mener jeg, men det kom ingenting ut av det. Så fikk jeg en telefon, sier Poppe, og tar en liten pause.

Hvem var det som ringte?
– Det var Gordon Hølmebakk, litterær konsulent i Gyldendal. Han fortalte som det var. Interessen for oversettelser av Ionesco var nokså laber. Men så spurte han om jeg kunne være interessert i andre oversettelser. På samme tid hadde jeg fått tilbud og sagt ja til en stilling i videregående skole. Så kom en ny telefon fra Gyldendal. Denne gang med et reelt tilbud om oversettelse. «Nei, dessverre», sa jeg. «Jeg har akkurat takket ja til en annen jobb». Så gikk det en time, og jeg tenkte søren heller. Tok opp telefonen og ringte til Gyldendal. Spurte om tilbudet fortsatt sto ved lag. Det gjorde det. Jeg slo til. Så ringte jeg skolen og takket nei til lærerjobben. De ble ikke så begeistret for det. Men nå hadde jeg endelig fått et oppdrag. Det var jeg veldig godt fornøyd med, sier Poppe.

Og siden den gang, som var tidlig på nitti-tallet, har han oversatt noen kilo litteratur fra engelsk til norsk. For det meste krimbøker, men også andre sjangere fra den engelskspråklige litteraturjungelen.

Det første han gjorde som fersk oversetter var å spørre om den tjukkeste ordboken tilgjengelig i bokhandelen. Så startet tilværelsen med oversettelser på sene kvelder. For ved siden av oppdragene han har gjort for forlag som Gyldendal, Press, Aschehoug og Bazar, har han vært lærer på fulltid.
– Det er et krevende tålmodighetsarbeid å være oversetter. Man er jo også utsatt for kritikk. Av og til har jeg fått henvendelser. «Du har gjort en feil», er beskjeden. Det har skjedd noen ganger. Og jeg må innrømme at jeg ikke bestandig har funnet ut av ord. Det var vanskeligere å være oversetter før internett, og det ble mange timer på biblioteket fordypet i andre tjukke ordbøker. Det ble også endel telefoner. For det kommer stadig nye ord i det engelske språkuniverset. Jeg husker spesielt ett ord. «Spin doctor». I dag er jo dette både velkjent og velbrukt som «spinndoktor» på norsk, men det var ikke tilfelle på 90-tallet. Jeg ringte Chris White i Gamlebyen, og brukte andre kilder. Hvordan i helsike kunne jeg oversette «spin doctor» til norsk? Men så fant jeg ut av det et eller annet sted. Jeg holdt på å skrive noe riv ruskende galt, men ble reddet i siste liten.

Hvilken bok har vært den vanskeligste å oversette?
– Det er nok den siste boken – «Taler som forandret verden» – med kjente taler av historiske personer fra gammel tid frem til nå. Dette arbeidet var krevende på mange nivåer. Som taler av Queen Elizabeth I fra 1588. Dette er jo veldig gammel engelsk. Samtidig som talene skulle oversettes til et forståelig norsk, må man sørge for å bevare det gammelmodige. Boken inneholder mange taler fra ulike tider og ulike kulturer, og det var litt av en utfordring.

Var det noen taler som var ekstra vanskelig å oversette?
– Det måtte i tilfelle være «The Gettysburg Address» av Abraham Lincoln. En tale som for øvrig tidligere sto på pensum på engelsklinjen i videregående skole. Men dette skulle være min oversettelse, og det var viktig at jeg ikke støttet meg på andre oversettelser av talen. Men jeg slet med noen av setningene i denne talen, og spurte meg hva Lincoln kunne mene. Her ble jeg såpass usikker at jeg måtte gå til en annen versjon. Takk og lov for det. For her var det en mening jeg hadde oversett.

Men det å lene seg på andre oversettelser er ikke regelen?
– Nei, tvert om. Med unntak av oversettelser fra Bibelen eller andre religiøse skrifter. Der kan det nok være en fordel at man ikke gjør nyoversettelser.

Du måtte da bli ganske så politisk og historisk oppdatert av å oversette denne boken?
– Ja, det var veldig lærerikt. For nesten hver og en av disse tekstene måtte jeg lese meg opp på talenes historiske bakgrunn. Om borgerkriger og mellomstatlige kriger, om borgerrettighetskamper og andre konflikter.

Hvordan klarer oversetteren å beholde forfatterens stemme på et nytt språk?
– Akkurat der ligger mye av utfordringen. Jeg leser bestandig hele boken først. Det gjelder å finne språktonen, kjenne på hva slags språk denne forfatteren har, og forsøke gjengi det.

Men hvordan håndtere ironi og andre språklige grep?
– Det er krevende. Jeg kan fortelle om et dilemma fra boken vi nettopp snakket om. Der har jeg oversatt Mor Teresas takketale etter tildelingen av Nobels Fredspris i 1979. Mor Teresa var ikke flink i engelsk. Språket var rett og slett ganske så krøkkete og dårlig. Så jeg satt med et dilemma. Skulle jeg hjelpe stakkars Mor Teresa, eller ta med hennes språklige feil. Jeg valgte å ta med hennes feil, og dermed oversette til et noe gebrokkent norsk.

Blir dette forstått av leseren?
– Jeg håper jo det. Men det ble diskusjoner om dette. Aller først. Hver gang jeg er ferdig med et manus går en språkvasker i forlaget gjennom oversettelsen. Denne personen kan være ganske så kritisk, og peke på ting som kunne vært annerledes. Selv om språkvaskeren mener setninger kunne vært oversatt på en annen måte, er det oversetteren som bestemmer. I oversettelsen av «Taler som forandret verden» stilte språkvaskeren et lite spørsmålstegn ved Mor Teresa-talen, og mente jeg kanskje burde oversatt talen til et korrekt norsk. Jeg gikk ikke med på dette. Siden Mor Teresa ikke var så fortrolig med språket hun holdt talen på, burde dette speiles i oversettelsen. Å oversette bøker dreier seg i bunn og grunn om å foreta valg.

Har du flere eksempler på slike valg?
– Ja, flere. Jeg grunnet lenge over hvordan jeg skulle håndtere «sir» i en av oversettelsene. I England bruker de jo «sir» i så mange sammenhenger. Skulle jeg ta med «sir» i den norske teksten, eller skulle jeg ikke? Nei, det blir vel feil med «sir», tenkte jeg. Dette er jo en bok på norsk. Men samtidig skulle jo leseren forstå at boken skildrer et engelsk miljø. Jeg husker jeg først tok med «sir» i hele oversettelsen. «Hva kan jeg hjelpe med, sir» og så videre. Men så tenkte jeg at dette blir jo helt feil, og fjernet alt. Så fikk jeg på ny kalde føtter. Det er jo England det handler om – ikke Norge. Dermed gjeninnførte jeg «sir» i hele boken. Som et av mange eksempler på valg man foretar.

Hva kjennetegner en god oversettelse?
– Leseren skal føle seg bekvem med teksten, og språket skal ikke yte for mye motstand. Samtidig bør man beholde noen engelske markører. Hvis forfatteren har noen språklige særegenheter, bør man forsøke å få disse frem.

Kunne du like gjerne oversette fra norsk til engelsk?
– Nei, det er det visstnok svært få som gjør. Man oversetter i hovedsak til sitt eget morsmål.

Hvor mye arbeid ligger bak en oversettelse?
– Det er så forskjellig fra bok til bok, og i mitt tilfelle er arbeidet gjort på kveldstid etter annen jobb. Det gjelder å være strukturert. I de første bøkene måtte jeg legge en nøyaktig plan for hvor mange sider jeg skulle skrive hver dag. I begynnelsen var dette ganske stressende. Det kunne spøke med tiden noen ganger.

Jobber du med noen oversettelser nå?
– Jeg må innrømme at det er litt deilig å være pensjonist. Samtidig er det kanskje på tide med et nytt oppdrag. Jeg merker det. Så det blir nok snart en liten ringerunde til forlagene.

Men du tar ikke hvilken som helst oversettelse?
– Det er morsomt å jobbe med bøker som er en intellektuell utfordring. Uansett – den kanskje viktigste grunnen til at jeg jobber med dette er en grunnleggende interesse for språk. Jeg er av typen som liker å lese en bok om svensk grammatikk.

Å jobbe med oversettelser må ha gjort deg svært så trygg språklig. Ikke bare skriftlig, men også verbalt?
– Det har nok det. Jeg er mer oppmerksom når jeg selv leser oversatte bøker. Jeg kan stoppe opp, stusse over en rar setning, og tenke at dette var krøkkete skrevet. Som oversetter øver man opp et skjerpet blikk for språk.

Så hvis du hentet frem en av dine favorittbøker fra barndommen – en bok som var oversatt til norsk – ville du kanskje irritere deg over språket?
– Ja, kanskje skulle jeg lese en Hardy-bok en dag. Det kunne sikkert vært gøy, sier Thor Poppe. Ler og ser på klokken. Han skal rekke en avtale kvart på tre, og vi er på overtid.

Helt til slutt. Vi rekker den. Du har fortalt om stor leselyst helt siden du var liten gutt. Går det an å lese annen litteratur når du er midt i en oversettelse?
– Nei, det er sjelden jeg leser en roman mens jeg oversetter en bok. Men kanskje et dikt på senga. Jeg må bestandig lese bittelitt før jeg sovner.

Thor Poppe sa nei til ny jobb i videregående skole for å jobbe som oversetter.

Tekst og foto: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble publisert i åttende utgave av Gamlebyavisen sommeren 2013.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!