Arne Børresen ligger med halve kroppen vridd under modellskinnegangen da vi tropper opp til avtalt intervju i etasjen som rommer trinn to av Børresens elleville togeventyr i Gamlebyen. Vi må lade batteri til kamera, for bilder må vi ta, og Børresen henviser til en av de utallige skjøte-ledningene i lokalet. Dette er et snekkerlokale. Det lukter spon og lim, og Gamlebyavisen drømmer seg en stakket stund tilbake til trelastlageret på Anebyhus. Ilseng. Men ikke lenge. Arne Børresen er for lengst på beina. Ber oss hilse på Odd Johannessen, en av senterets mange magikere, som ligger langflat utover Gamlebyen. Modellutgaven av festningsbyen, riktignok. Den som i regi av Johannessen og Arne Olsen, som lager tro kopi-miniatyrer av alle bygningene, skal fascinere besøkende fra 12. desember 2012.

Børresen fnyser ikke av Gamlebyavisens henvisninger til Jernbanemuseet på Hamar, men vi aner det. For en hedmarking må nok innrømme at Modelljernbanesenteret i Gamlebyen tåler sammenligning og vel så det. Kanskje det mest imponerende av alt er de lokale ildsjelene som står bak – denne frodige, ville kreativiteten som leves ut. Men dette er Fredrikstad – uten hemninger – der ingen ideer er umulig. De leves ut. Odd forteller om ideene, mens Børresen retter på buksa, og fortsetter med klipping av hønsenetting. Det er 7. september 2012. Det er 96 dager til nyåpningen 12.12.12. – Vi skal klare det, sier Odd. – Alt er mulig her, hører vi fra Børresen – tilbake under skinnegangen.

Noen minutter senere. Odd har forlatt lokalet, og Børresen er klar til å snakke politikk og journalistikk. For de som ikke vet hvem Arne Børresen er (i løpet av intervjuet som foregår på en gammel trestol og stentrapp i Raadhusgaten, hilser Børresen på minst førti forbipasserende, og snakker med halvparten), finnes denne mannen i flere versjoner. Den politiske journalisten er en av disse. Prester og politikere rusler forbi. Børresen tar en salmequiz med presten, og diskuterer morgendagens oppslag i Demokraten, som han selv har skrevet, med politikeren. For Arne Børresen hviler aldri, selv om han påstår å sove minst syv timer hver natt. Med henvisning til tidligere statsminister (og lege) Gro Harlem Brundtland – han har møtt henne både som politiker og journalist – som mente de syv timene var en nødvendighet for helsen. Gamlebyavisen mistenker at Børresen heller følger Thatcher-metoden med maksimalt fire timer på puta. Hvordan skulle han ellers rekke å være 1) avisbud (men det er kun på søndager, bedyrer han), 2) skipper på egen turistskute, 3) trompetist (i både den ene og andre kirken), 4) journalist (skarpere enn noensinne, se under), 5) modelljernbanedirektør med nye baner i sikte, og 6), og ikke minst – kone og åtte barn.
– Det er en myte det der at jeg har så mye å gjøre. Den ene jobben gir overskudd til den andre, påstår han.

Kort historikk: Børresen kjøpte Vollgata 8 i 2005. og flyttet til Gamlebyen to år senere fra tidligere bosted ved Seut-elva. Oppvokst på tjukkeste Trosvikstranda. Arbeidergutt. Etter gymnaset jobbet han i postverket, men visste hele tiden han skulle bli journalist. Vi kommer til journalistikken og politikken, men først tog. Børresen snakker som en foss om de første to eventyrårene med modelljernbanesenteret.

For 108 000 mennesker har besøkt Gamlebyen Modelljernbanesenter siden åpningen 4. september 2010. Den gang fylkesordføreren klippet snor, Fredrikstad storband spilte, Posten Norge lanserte frimerke, og Børresen arrangerte heidundrende fest i bakgården. Siden har det gått veien. Stadig flere mennesker besøker senteret. Som snart utvider.
– Vi gjorde et scoop med NRK-sendingen 8. mars i år, forteller han.
– Da ble senteret vist frem for hele Norge. Programmet kom i perfekt tid foran turistsesongen med ringsvirkinger utover landet. Også utenlands. Snart kom Värmlandstidningen på besøk. Vi har flere busslaster med svenske turister innom.

Børresen bruker fotballtrenertermer når han forklarer suksessen. Senteret bygges stein for stein. Det settes tæring etter næring.
– Du vet, i jobben min som journalist har jeg sett hvordan næriungslivssledere svømmer med armene mot seg i stedet for fra seg. Vi gjør ikke sånn her. Vi har ingen nykker, bonuser eller reiser hit og dit.

Han teller opp tolv personer som betyr alt for utviklingen av senteret, trollmenn og (en trollkvinne) som sørger for formgivning, produksjon og installering av et komplisert nettverk av modelljernbanekultur.
– Apropos tolv. Vi gleder oss veldig til 12. desember. Det blir veldig morsomt med inngang i en gate av Gamlebyen og utgang i en annen. Besøkende får med seg to bakgårder – selve innsiden av Gamlebyen. Bakgårdene her er jo stort sette private, men her kan folk se hva som finnes bak husveggen. Vi skal også drive litt servering. Ingen kopi av verken Majoren eller Mormors, men et enkelt tilbud. Pølser –kanskje litt lapskaus.

Ikke Burger King?
– Nei, ikke noe amerikanisert, hehe.

Men livet er så mye mer enn jernbane for Arne Børresen. Mannens omfang er for mange ubegripelig.
– Kona mi, Monika, mener jeg er en spaltet person. Hun har sikkert rett. Lykken for meg, vet du, er ikke et kassaapparatet som går varmt en søndag i august. Det jeg liker best er å stille spørsmål som journalist. Spørsmål som opptar og engasjerer folk. Da får jeg min lønn som menneske. Men snakker jeg lønnsinntekt – jeg hadde jo langt bedre betingelser som fast ansatt journalist enn løsansatt som nå. Avgangen i Demokraten (som han konsekvent omtaler som Demo) var et nederlag.

Du ville aldri gitt deg frivillig?
– Nei, aldri. Og det var en lang prosess. Som klubbleder kommer jeg aldri helt over den perioden. To av seks årsverk skulle bort. Stein (Johansen red.anm.) og jeg måtte gå.

Dette var tidlig på sommeren i fjor. Det måtte være rart for deg ikke å skrive. Skrev du noe annet?
– Nei, jeg gjorde ikke det, og det gikk forsåvidt greit. Det er mindre aktivitet på tema samfunn, næringsliv og politikk i sommermånedene.

Frem til terrortragedien 22. juli. Da ble Børresen innkalt. I den kommende valgkampen meldte han seg til journalistisk tjeneste. Etter noen ukers pause fra skriveblokken var han tilbake i de politiske møtelokalene.
– Det var et spennende valg etter fire år med blå politikk. Folk hadde ikke lenger fokus på eiendomsskatt. Sulteforingen av de offentlige institusjonene var tema. De rødgrønne lovet å få skikk på den offentlige bærebjelken hvis de kom i posisjon, og den lokale fagbevegelsen var sterkt delaktig i valgkampen.

Du har jobbet mange år med Helge Solheim (redaksjonssekretær i Demokraten red.anm.). Vi skjønner han er mer enn en god kollega.
– Jeg har hatt to gode læremestere i journalistikken. Helge Solheim er den ene. Jeg har «campert» med Helge siden jeg var 15-16 år, og lært veldig, veldig mye av ham. Den andre læremesteren er Gunnar Bodahl Johansen. Helge og Gunnar er to stolper i norsk journalistikk. De vet hva det journalistiske oppdraget betyr og innebærer. Med Gunnar handler det om avis og fag, Han er en reisende i faget som doserer rundt hele berget – opptatt av at journalister skal overvåke beslutningstakerne. Opptatt av at vi skal etterprøve politikernes vedtak, og ikke minst konsekvenser av disse vedtakene. Jeg mener det tynnes i rekkene av den type journalister. Stadig mer journalistikk er friksjonsfri. Maktapparatet provoseres ikke tilstrekkelig. Færre saker etterlater seg debatt og konflikt.

Men du savner ikke partipressen?
– Nei, det kan jeg ikke si jeg gjør. Men jeg har ingenting mot at avisene har formålsparagrafer med ideologisk ståsted. Men det skjer en utvanning. Dessverre.

Du har skrevet utallige artikler om LO gjennom årene som journalist. Hadde du noen gang trodd et selskap delvis eid av LO skulle beordre nedbemanningen som gjorde at du mistet jobben?
– Det hadde jeg aldri fattet skulle skje. Det er stort og ubegripelig paradoks. I prosessen vi hadde i Demokraten er jeg skuffet over sentrale LO-folk i A-presseledelsen. Verken Roar Flåthen eller Jan Davidsen svarte på våre henvendelser. I en kronikk jeg fikk publisert i flere andre aviser spurte jeg hva LO ville med sitt eierskap. Vi fikk aldri noe svar. Det ble tiet i hjel.

Du mener Flåthen og Davidsen burde møtt dere i redaksjonslokalene?
– Det mener jeg. I hvert fall burde de svart oss. Dette var den harde virkelighet – ikke festtaler.

Det virker som du har mistet noen illusjoner om arbeiderbevegelsen?
– Arbeiderbevegelsen i 2012 er en skygge av hva den var da jeg vokste opp på 70-tallet. Det er ikke mange tog eller fakler. Arbeidsgiverne kjører et rått løp. Det er kaldt og kynisk. Ikke minst i avisbransjen.

Har skuffelsen over LO påvirket deg som journalist?
– Nei, det vil jeg ikke si. Jeg har fortsatt min største sympati for tillitsvalgte som gjør jobben sin i et stadig tøffere arbeidsliv.

Har du forandret deg som journalist?
– Jeg er nok enda spissere enn før. Det sies man blir rundere i kantene som årene går – mer smidig og sånn – men skal jeg lage en sak i Demo må den ha substans. Det må være et tema som betyr noe. Ellers kan jeg la være. Registreringsoppdrag kan andre frilansere ta seg av. Jeg må ut der for å stille spørsmål. Jeg er opptatt av de som er lengst nede på stigen. Som de uttalige sakene jeg har skrevet om Utekontakten de siste månedene. Sakene førte ikke til at Utekontakten ble opprettholdt, men viste den politiske prosessen frem mot vedtak. Med sms og mail mellom et engere utvalg av politikere. Det var ikke bra i det hele tatt.

Arne Børresen har også vært politiker. I perioden 1983-1987 satt han i bystyret for Arbeiderpartiet og var formann i Fredrikstad AUF. Den praktiske lærdommen fra politikken har vært nyttig i jobben som politisk journalist. I avisen leverer Helge Solheim sine kommentarer fri for misforståelse, mens Arne Børresen gjør sin jobb i felten. Menings- og feltjournalistikk av den gamle skolen.

Meninger og klar tale selger vel aviser, Børresen?
– Ja, vi får håpe avisen har mange år foran seg.

Du kunne aldri jobbet for en gratisavis?
– Nei, det kunne jeg ikke. Ikke at alle gratisaviser er dårlige, men jeg er glad i Demokraten. Husk jeg har vært der siden tenårene.

Du hilser og prater med de fleste. Tipsene ramler vel inn mens du skrur og monterer inne i modelljernbanesenteret?
– Ja, det stemmer. Jeg kjenner veldig mange. Senest i går fikk jeg en telefon. Innholdet i den samtalen kan du forresten lese om på førstesiden i morgendagens avis.

Mindre sosial er avisbudjobben søndag morgen (som han påstår skal trappes ned). Trompeten trakteres i diverse kirker – både i bryllup og begravelser. På skuta ute på bølgene blå er ikke Børresen den tause type skipper. Også her kan han hente frem trompeten. Senest kvelden før vårt intervju hadde han med et selskap fra Sarpsborg. Og hvis han ikke steller med alle disse syslene kan han observeres på vei inn og ut av en gammel grønn Passat – (vet ikke årsmodellen, sier han, har ikke greie på biler). Sent og tidlig. Det ene øyeblikket på vei til Øra med søppel, det neste i pentøy på vei for å dekke et politisk møte.

For: «Han Børresen er et unikum», forteller en politiker Gamlebyavisen snakket med. «Jeg så ham jo nettopp i arbeidstøy i Gamlebyen. En time senere stilte han i pen hvit skjorte for å dekke nominasjonsmøtet vårt»..
– Jeg kan ikke lukte hest på politiske møter, sier Arne Børresen.
– Da tar jeg meg en dusj, og får på meg ordentlige klær.

– Demokraten ville ikke eksistert uten LO som eier
Gamlebyavisen ba om en kommentar fra LO til Arne Børresens etterlysning av LO-ledelsen under nedbemanningsprosessen i Demokraten i 2011.
– LOs ledelse kan ikke delta i konkrete saker i en avis. Nedbemanningsprosessen i Demokraten fulgte boka i henhold til avtaleverket, og var en sak for de konserntillitsvalgte og de lokale tillitsvalgte, sier nestleder i LOs informasjonsavdeling, Øivind T. Hansen, til Gamlebyavisen.

Han understreker at Demokraten ikke ville eksistert som avis uten LO som eier.
– Vi har vært opptatt av avisen kunne leve videre og ikke legges ned, understreker Hansen.

Denne saken ble publisert i Gamlebyavisens sjette papirutgave i september 2012.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!