Han kommer ned vindeltrappen fra kontoret på Institutt for journalistikk. Halvveis ned trappen går han opp igjen. Noen skulle gratulere med 63-årsdagen. Gunnar Bodahl-Johansen, fagmedarbeider på instituttet med ekspertise på presseetikk, har bursdag. En bursdag på instituttet, der arbeidsmiljøet etter sigende skal være betryggende muntert, betyr klemmer og kos til veteranen som allerede har vært på jobb noen timer. Klokken er ti på formiddagen. Han har for lengst gitt kommentarer til to aviser på morgenen. Tema: innsyn i offentlige dokumenter. Vi har møttes noen ganger før. Hver gang jeg ser Gunnar Bodahl-Johansen tenker jeg på en fransk radikaler. Den hvite, viltre luggen. Full av fakter og innlevelse når han snakker. Og han snakker mye. Definitivt et politisk dyr – i følge ham selv. Men karrieren gjorde han i pressen.

Gunnar Bodahl-Johansen er også en opprører. En verdikonservativ opprører. I hans tilfelle ikke en selvmotsigelse. Han inviterer Gamlebyavisen til et kjølig oppholdsrom for intervjuet. Vi insisterer på kontoret i andre etasje. Kontoret der det hersker orden i bokhyller og på arbeidsbord. Hyllene er mettet med biografier, pressehistorie og politisk litteratur. To kilo lektyre om offentlighetsinnsyn venter på bordet, og skal gjennomgås etter henvendelse fra en stor avis med et lite navn. Men det viktigste verktøyet i Gunnar Bodahl-Johansens verksted er telefonen. Telefonene, skal det vise seg. Han snakker om Georg.

Georg Apenes?

– Georg Apenes, ja. Kona pleier å si det ikke er mange jeg hører på, men Georg er en av dem. Jeg pleier å si til Georg – litt humoristisk – at jeg har to storebrødre. Den ene er min biologiske, Svein, og den andre min politiske. De er like gamle, og begge snakker til meg på samme måte. De forventer ikke noe svar, men de forventer at jeg gjør som de sier. Det er den humoristiske versjonen, men det er litt sant i det. Jeg kom inn som en ung mann i Fredriksstad Blad, og var opptatt av ideologi. I mange år hadde jeg lest Minerva der Halvor Stenstadvold var redaktør. Jeg ble tidlig knyttet til Georg i Fredriksstad Blad. Det er en viss aldersforskjell mellom oss, og vi er ikke omgangsvenner på den måten. Men jeg ble en stor beundrer av ham. Da han ble valgt inn på Stortinget forsøkte jeg etter fattig evne å føre hans politiske linje videre i avisen. Jeg beundrer hans formuleringsevner, hans uavhengighet og hans intellekt. I Fredriksstad Blad ble jeg nok betraktet som en slags arvtaker etter ham. Vårt vennskap ga meg også fordeler som journalist på Stortinget. Takket være Georg fikk jeg tilgang til de indre politiske miljøer. Jeg lærte svært mye i den tiden.

Han er også en ideologisk storebror?
– I aller høyeste grad.

Men du er ikke i samme grad engasjert i Gamlebyen som Georg Apenes?
– Nei, ikke som Georg. Han har jo sin oppvekst så nært knyttet til Gamlebyen. Men jeg er svært glad i Gamlebyen. Alle våre Start-kurs på IJ, de varer fire uker, starter med en sightseeing i Gamlebyen der Georgs søster Inger Christine guider oss drevent og profesjonelt. Inger Christine og jeg er forresten jevngamle. Disse omvisningene er bestandig vellykket. Mannen hennes, Svein-Erik, har også vært med. Apenes-familien kan jo svært mye om Gamlebyen, noe de formidler på en svært levende måte. Studentene er på IJ til sammen fire uker i løpet av trekvart år, og de fleste knytter seg til Gamlebyen i løpet av disse ukene. Det er jo en fantastisk styrke for Institutt for journalistikk å ha Gamlebyen så nær. Bydelen er velkjent utenfor Fredrikstad, men Gamlebyen viser seg enda bedre enn de trodde. Våre mange besøk der inne er heller ingen ulempe for skjenkestedene i Gamlebyen, skulle jeg tro, selv om det er færre folk på kurs i dag enn tidligere.

Du var selv en aktiv Høyremann?
– Nei, det er ikke riktig. Jeg var aldri aktiv i noen politisk ungdomsorganisasjon. Aldri medlem av Unge Høyre. Det tiltalte meg ikke på noen måte. Jeg syntes det var en snobbete organisasjon. Men jeg har alltid vært politisk engasjert. Du kan si, det som kjennetegner meg mer enn noe annet – jeg er antiautoritær. Jeg har et slags innebygget behov – en trang – for å gjøre opprør mot makta. Ikke at jeg var noen rabulist eller gjorde så mye galt i oppveksten – jeg var egentlig en from sjel med oppvekst i en indremisjonsfamilie, og leder av det kristelige skolelaget og ungdomskoret Tro som svært mange kjente navn har vært innom. Men i forhold til makt og maktutøvelse var jeg tidlig veldig antiautoritær. Jeg har bestandig hatt problemer med å la meg styre.

Du er født i 1949. Ble du på noen måte smittet av de antiautoritære strømingene på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet?
– Nei, ikke av de radikale strømningene, men ganske sikkert av den polariserte politiske debatten. Jeg var et konservativt tenkende menneske da jeg gikk på journalistskolen. Konservativ blant svært mange brennende radikalere. Radikalismen var på moten, og det var en tøff tid å være konservativ. Jeg husker godt da Henry Kissinger fikk fredsprisen sammen med sin motpart Le Duc Tho. Der sto jeg med skjelvende bein, og proklamerte at vi ikke burde kritisere at Kissinger fikk prisen, men selve utdelingen i seg selv. Om det var klokt sagt eller ikke kan diskuteres, men jeg syntes noen måtte si noe mot massene. For det var tøft å leve i et så radikalt miljø, og mene noe annet. Men jeg lærte også mye av ml’erne. De utfordret meg til ikke å godta de etablerte sannhetene. Jeg ville ikke vært denne tiden foruten.

Men det kan vel ikke kalles antiautoritært?
– Jo, men på en annen måte. Husk at de radikale holdninger var de dominerende blant mange unge mennesker i studentmiljøet på den tiden. 

Blant medstudentene på det som da het Journalistskolen var senere profilerte journalister som Annette Groth og Anne Grosvold. Veien til journalistikken hadde ikke vært like selvsagt for Gunnar Bodahl-Johansen, og gikk via solide omveier. Før journalistskolen hadde han utdannet seg til lærer. Heller ikke noe opplagt valg for gutten som hatet skolen i barne- og ungdomsårene. – Skolen var for meg et helvete, for å si det mildt. Det gikk dårlig for meg der. Jeg mislikte skolen så sterkt. Det var så sterkt. Begynner man å mislike skolen kommer man i en sirkel der alt tolkes negativt. Det gikk utover forholdet mitt til lærerne. Hele skolemiljøet. Jeg kunne spy ved tanken på skolen. På gymnaset sluttet jeg, og begynte på realskolen. Redningen kom da jeg begynte på Danvik Kristelige Folkehøgskole. Der møtte jeg en lærer som reddet meg. Sverre Karterud. Han rett og slett reddet meg. Sverre skjønte meg, og tok hånd om meg. Derfra gikk veien til lærerskolen i Halden, selv om jeg fortsatt ikke var særlig interessert i pensum. Men ferdig ble jeg. Det ble sommerjobb i Fredriksstad Blad. Det var mitt første møte med Georg Apenes. Så ble det journalistskolen. Det var slik det begynte.

Så ble det fast jobb i Fredriksstad Blad?
– Nei, det gikk noe tid før jeg kom dit i fast stilling. Først fikk jeg tilbud om arbeid i Høyres Pressebyrå. Det interesserte meg. Jeg visste det ikke var et varig sted, men et egnet sted for å lære mer om politikk. Om Stortinget, om parlamentarismen og bli kjent med politikere. Jeg var på Stortinget hver dag, og lærte på kort tid mye om spillet og politikken. Det var først og fremst Høyre-politikerne jeg ble godt kjent med. Sånt sett var Høyres pressebyrå et bra sted å starte.

Og veien gikk videre til USA?
– Ja. Det var helt impulsivt. Vi var tre journalister som dro på tur til USA, og der besøkte jeg Erling Omvik (nåværende redaktør i Fredriksstad Blad, red.anm.) som da jobbet i Nordisk Tidende, og ble litt lengre enn planlagt. Jeg fikk et halvtårsvikariat i sjømannskirka der borte. Erling og jeg var gode kamerater, og hadde bodd sammen i Oslo. Så der var vi – to unge, frie mennesker som nøt tilværelsen i New York. Jeg har alltid vært fascinert av amerikansk politikk – de politiske institusjonene, valgene, presidentene – og dette oppholdet utløste noe i meg. Jeg ble amerikanisert. Siden har jeg hatt den glede å ta med mange journalister på kurs til Washington DC og New York.

Dette var rett etter Watergate?
– Det stemmer. Det var en spesiell tid – ikke bare politisk, men også journalistisk. Det var i Gerald Fords korte periode som president.

Det var jo en politisk krisetid med dyp mistillit i befolkningen til de politiske institusjoner. Merket dere noe til dette?
– Det gjorde vi definitivt, men vi hadde ikke fordelen av å kunne sammenligne dette med andre tider. Det var tilstanden der og da. I ettertid er det lett å se hvor spesiell denne tiden var.

Det var også journalistikkens store gjennombrudd i nyere tid?
– Min generasjon som vokste opp med Watergate er helt klart preget av det. Da vi kom til USA så vi tydelig at journalister var blitt stjerner. De hadde klatret opp på podiet. Ikke bare hadde journalistikken makt, men journalistene selv personifiserte makt. Woodward og Bernstein (journalistene i Washington Post som avslørte Watergateskandalen, red.anm.) personifiserte nettopp dette. De ble stjerner og fikk en plass i offentligheten. De utøvde makt.

De fleste forbinder Watergate-skandalen, som startet med innbruddet i Demokratenes hovedkvarter 18. juni 1972, med filmen All the President’s Men der Dustin Hoffman og Robert Redford bekler rollene som henholdsvis Carl Bernstein og Bob Woodward. Gunnar Bodahl-Johansen har selvfølgelig sett filmen flere ganger, men også lest biografier og fagstoff om det politiske jordskjelvet. Det gir en noe større refleksjon om det politiske dramaet som ledet til Richard Nixons avgang som president 8. august 1974.
– Jeg er blitt kjent med en pressemann som heter Barry Sussman. Han var såkalt City News Editor i Washington Post i Watergate-perioden, og Woodward og Bernsteins redaktør nede i systemet. Men han er ikke en del av filmen. Under en lunsj vi hadde i presseklubben i Washington i fjor fortalte han meg at sjefredaktøren i Washington Post på den tiden, Ben Bradlee – som var en av stjernene i filmen – kom inn på et senere tidspunkt i saken enn det filmen fremstiller. Sussman har for øvrig skrevet den kanskje mest kompetente boken om Watergate. «The Great Cover-Up: Nixon and the Scandal of Watergate». Den er verdt å lese for alle som er interessert i politisk historie. Den siste utgaven kom i 2010.

Hvor viktig var Watergate i journalistikkens nyere historie?
– Den viser at journalistikken kan – vel og merke når den tilføres ressurser – hamle opp med en amerikansk president. Jeg tror likevel den siste delen av Vietnamkrigen rent mediemessig var viktigere for amerikansk journalistikk. Det var da, nettopp da, at amerikanske medier i større grad brøt med det etablerte. For å gjøre en lang historie kort. Rapportene fra krigen stemte ikke med virkeligheten. Grusomheten, tragediene, tapene, og mangelen på fremgang for amerikanerne, ble i stor grad holdt skjult. Det kom tydelig frem i dokumentaren om daværende forsvarssjef Robert S. McNamara. Det som faktisk skjedde, var at reporterne på slagfeltet slet med å få sine artikler på trykk. Til slutt fikk de gjennomslag. Nye og mer realistiske historier ble publisert. Så kom Pentagon-papirene, de syv tusen topp hemmelige dokumentene, som ble smuglet ut av Daniel Ellsberg. 13. juni 1971 begynte publiseringen i New York Times, men president Nixon fikk stoppet avisen med en domstolbeslutning. Mot juristenes råd, og under trusler, fortsatte Washington Post publiseringen. Avdekkingen av Watergate fulgte i så måte en ny og tøffere linje fra ledende amerikanske aviser.

Hva har norske journalister å lære på kurs i USA?
– Mitt utgangspunkt er at uansett yrke bør man vite litt om hva som skjer andre steder. Det er alltid noe å plukke opp, alltid noe å lære. Vi er langt fra suverene på alt. Det er også en lærdom at vi kanskje ikke har noe å lære. Erkjennelsen av at det vi driver med faktisk er viktig og kanskje vel så bra. At vi står på et verdigrunnlag det er verdt å ta vare på. Det er en viktig lærdom å ta med seg.

Du er oppriktig glad i USA?
– Definitivt. Og særlig New York og Washington. Kona og jeg har vært der noen ganger. The Big Apple. Tenk deg. Der kommer vi ned på ettermiddagen lokal tid, sjekker inn på et hotell oppe på Midtown. Kommer oss ut på Lexington Avenue, og kjenner trøkket mot oss. Trøkket! Det er ingen andre byer jeg kjenner som har det der. Varmetrykket fra undergrunnen, tungt og heftig. Du blir en del av den byen. Den gjør noe med deg. Washington DC er en liten by i sammenligning. På kurs med journalister i DC har vi bodd i Georgetown, en fascinerende liten «landsby». Nå er jo ikke Washington noen gammel by slik vi finner i Europa, men du merker hvor makta ligger. Alle disse minnesmerkene med presidenter. En rolig andektighet, og en kontrast til New York.

Du er antiautoritær, men det preller av når du er i maktenes sentrum?
– Det at jeg er fascinert av landet betyr ikke at jeg ikke kan være kritisk. Jeg leser Washington Post og New York Post på nett på «pædda» mi hver dag. Det er mye bra med amerikansk journalistikk, men den har også sine sider. Jeg har bodd i USA i 1 ½ år, lenge nok til å forstå verdien av vårt velferdssamfunn.

Hva med eierkonstellasjoner i amerikanske medier. Der har vel norske journalister på kurs noe å lære?
– Noe av det som blir påpekt der borte, og som jeg har påpekt i debatter her hjemme, er hvordan eierkonsentrasjon og færre aviser kan komme til å redusere kvaliteten. Vi ser det i byer med to aviser der den ene avisen har gått inn, eller avisene blir slått sammen. Når noen blir sterke og dominerende nok, kan kvalitetsnormen settes der de selv måtte ønske. Det kan sammenlignes med hva vi tilbys av de store billigmat-varekjedene her hjemme. Vi finner oss i å handle på Rema og Rimi selv om utvalget kunne vært atskillig mye bedre. Kvalitetsnormen er satt. Det tilsvarende gjelder for aviser. Med markedsmakt kan kvaliteten settes utfra hva som er økonomisk lønnsomt.

Du er ikke mild overfor de store eierkonstellasjonene vi ser i norsk presse. Hvorfor er dette så galt?
– Jeg får rapporter fra journalister som frykter, og jeg tror med rette, at markedsmakt rammer kvaliteten på avisene. Husk at journalistikk er veldig arbeidsintensivt. Veldig intensivt. Det er to forutsetninger for god journalistikk. Først, den intellektuelle. Tanken. Det er en helt sentral forutsetning at det tenkes i redaksjonen – at de nødvendige kunnskaper om samfunnet er til stede. Det skal være en tankemessig motmakt i redaksjonen for alt som skjer i samfunnet. Slik kan man stille de kritiske spørsmålene. Den andre forutsetningen et at det finnes folk som kan undersøke faktum. Noe av det verste som kan skje i journalistikken er at redaksjonen blir så fattig på mennesker at en journalist kan komme til redaktøren og si – «du, jeg har fått et bra tips fra en person jeg har grunn til å stole på. Jeg aner ikke hva som kommer ut av det, men kan jeg få tid til å undersøke det?». Hvis redaktøren sier «nei, hvis du ikke kan garantere at det blir en sak av det, så kan det ikke settes av tid» – det, akkurat det, er veldig farlig. Hvis vi ikke får muligheten til å undersøke tips, selv om det kanskje ikke kommer noe redaksjonelt ut av det – det er den aller største faren med journalistikken.

Du kjenner til eksempler på dette?
– Ja, for all del. Og det blir ikke bedre av stadige innsparingsprosesser og færre stillinger. Journalistikken mister makt. Det sies at man fortsatt satser på papir, men sannheten er at det ikke satses helhjertet nok. Vi lar utviklingen skje på nettet. Flere papiraviser, som Fredriksstad Blad, er abonnementsaviser med et langsiktig perspektiv. På nettet er de samme avisene løssalgsaviser som må lage storyen som klør folk i øret. Samtidig blir ressursene mindre. Stadig færre skal gjøre stadig mer på stadig flere plattformer. Det er ikke gode nyheter for journalister.

Du kom tilbake til Fredriksstad Blad etter USA-oppholdet på 70-tallet som redaksjonssjef. Du har jobbet på Institutt for journalistikk de siste 18 årene. Har presseetikken alltid interessert deg?
– Jeg har bestandig vært opptatt av pressens samfunnsrolle. Av medie-ideologien, maktforholdene og makten pressen representerer. Jeg mener medier med ulike røster er et gode for samfunnet. Under tiden i Fredriksstad Blad forsøkte jeg å gjøre opprør mot Orklas maktovertakelse. Selv om jeg ikke lyktes med det, og at det førte til en bratt nedoverbakke for min karriere videre, er jeg stolt over at jeg sto opp. Presseetikken ble for alvor kastet over meg da jeg begynte å jobbe i Presseforbundet etter tiden i Fredriksstad Blad. Jeg fikk mulighet til å være med å utvikle PFU-systemet. Jeg kan også datere det. Fra 2. januar 1986 har jeg jobbet med presseetikk, innsynsrettigheter og offentlig dokumentinnsyn nesten hver eneste dag året rundt. Masse foredrag og undervisning. Det ble ikke mindre etter at jeg kom til instituttet her i 1994.

Har du ikke vært vel kritisk overfor Fredriksstad Blad enkelte ganger?
– Det er noen som vil ha det til at når jeg er kritisk overfor Fredriksstad Blad – som jeg sjelden er – så er det fordi jeg egentlig ville vært redaktør i Fredriksstad Blad. Helt ærlig – under andre forutsetninger ville jeg kanskje ønsket det, men de som kjenner meg, vet at jeg aldri – aldri – kunne jobbet under et konsern på den måten.

Men har du ikke vel tette bånd for å kunne ta opp saker som har med avisen å gjøre?
– Nei, jeg har ikke tettere bånd med Fredriksstad Blad enn andre aviser. Jeg jobber med aviser over hele landet. Jeg har heller ingen privat omgang med noen i avisen per i dag. Jeg vil heller si at mitt gamle, nære vennskap til Erling Omvik kanskje legger litt bånd på meg. Selv om altså mange tror det motsatte.

Gunnar Bodahl-Johansen protesterte mot Orkla som ung mann på 80-tallet. Ville hjertet hans tålt A-pressens overtakelse i sommer hvis han fortsatt var i Fredriksstad Blad? Befriende nok holder han sjelden kjeft, denne mannen, men nå er det stille.

A-pressen, gjentar vi.
– Du, jeg sliter med å finne ord for det jeg nå føler, sier han. Ser ned i bordet. Innleder forsiktig med gjentakelse av opprøret han gjorde mot Orkla på åttitallet. Debatten han iverksatte om eierforhold. Om reiser, foredrag og protester.
– Og nå blir Fredriksstad Blad kjøpt opp av A-pressen, eid av fagbevegelsen og Telenor, med staten som generalforsamling? Nei, jeg har ikke ord.

Men det er vel ikke farligere med A-pressen som eier enn andre større medieselskaper?
– All maktkonsentrasjon er farlig. Særlig når du får en konstellasjon der en stor samfunnsinstitusjon som LO går inn som eier sammen med et selskap der staten er den dominerende eier. Dette smaker av klare korporative trekk, spør du meg. Og hvor er protestene? Hvor er protestene? Fra journalister, redaktører og politikere. Det er stille. Tyst. Derimot har det ikke vært stille hos den gamle konkurrenten på den andre siden av Nygårdsgaten. Der A-pressen, med LO som hovedaksjonær, legger ned Demokraten, med sine stolte sosialdemokratiske tradisjoner, for å kjøpe den gamle konservative avisen Fredriksstad Blad. Dette er for meg helt ufattelig. Jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive om dette, men jeg finner ikke ord. Nå fikk Demokraten en ny eier. Vi får håpe de satser på å utvikle avisen. Lokalsamfunnet trenger minst to aviser. Han forteller om et motsetningsforhold til norske journalister på tema eierkonsentrasjon.
– Journalister kan ha en enorm tro på at de er upåvirkelige for alt. At journalistikken gir en slags immunitet mot påvirkning. Det kan være en farlig holdning. Farlig for enhver yrkesgruppe. Man er aldri immun.

Men hvorfor skal journalister la seg påvirke av nye eiere? I tilfellet A-pressen – konsernet sier de ikke vil rokke ved avisenes verdigrunnlag eller ståsted?
– Poenget mitt er… Du, hør nå. Desto større konsentrasjon av aviser, desto mindre uavhengig blir den enkelte avis. Jeg mener det er et anslag mot ytringsfriheten. Bak enhver medierøst må det være et så uavhengig miljø som overhodet mulig. Det er helt avgjørende. Jeg er redd det ikke skjer innenfor konsernene. Tvert om vil det skje en samkjøring. Ikke på den måten at noen ringer fra konsernledelsen og sier at avisen skal mene det og det. Selvsagt ikke. Men innenfor et konsern – uansett hvilket konsern det måtte være – utvikles verdier og holdninger. Og det er vel ingen som på ramme alvor tror at LO utelukkende er med i A-pressen for å tjene penger. LO er en av de mest ideologiske bevegelser vi har her i landet. Lederen av landets største hovedorganisasjon for arbeidstakere er styreleder i A-pressen. Nei, ingen skal tro man er immun mot påvirkning utenfra. Det skjer ikke ved å diktere, men gjennom naturlige prosesser innenfor et konsern. Dessuten – stordriftsfordeler ligger i selve konserntanken.

Du mener dette er verre enn Orkla-overtakelsen?
– Jeg reiste meg mot avismakt versus industrimakt. Hvordan Fredriksstad Blad skulle kunne stå rakrygget oppreist i alle sammenhenger underlagt et konsern som eide de største hjørnesteinsbedriftene i Nedre Glomma-området.

Hadde du rett eller tok du feil?
– Det er vanskelig å si, men det er flere ting som kan spille inn. Det kan oppstå en selvsensur i en redaksjon i forhold til eierne. Den kan være vanskelig å oppdage for utenforstående. Den kan til og med være vanskelig å oppdage for de som driver selvsensur.

Du leste Minerva, skrev oppgave på journalistskolen om den konservative ideologen Edmund Burke, du er selverklært verdikonservativ, og startet mediekarrieren med Georg Apenes som mentor i Fredriksstad Blad. Fagbevegelsen som deleier av Fredriksstad Blad er en skikkelig rød klut for deg?
– Jeg hadde et nært forhold til FB. Og dette går mer innpå meg enn jeg egentlig vil innrømme. Men jeg prøver å holde det i sjakk. Jeg skal tross alt ha en profesjonell holdning til avisene rundt meg. Men da jeg våknet opp om en morgen og så at LO var ny eier av Fredriksstad Blad… Det var ingen god morgen.

Har du noe mot fagbevegelsen?
– Jeg har ingenting mot fagbevegelsen. Jeg har tvert om en dyp respekt for fagbevegelsen. Jeg har til og med stått opp for fagbevegelsen. Stått opp for LOs rett til å støtte de politiske partiene de måtte ønske med pengestøtte før politiske valg. Jeg satt i noe som het demokratifinansierings-utvalget – eller partifinansieringsutvalget. Jeg representerte pressen. Vi tok opp retten til innsyn i regnskaper, og økonomisk støtte til partiene. Det kom til en voldsom diskusjon mellom Høyre/Frp og Ap. De to førstnevnte ønsket en lov for å begrense LOs mulighet til å støtte Ap. I et demokrati er det ikke ønskelig at staten finansierer partiene alene. Partiene kunne ikke klare seg uten støtte fra private, og LO er en organisasjon der ute så vel som andre private aktører. Jeg mente høyresidens argumenter rent intellektuelt ikke hang på greip, og støttet fagbevegelsen i den saken. Så jeg har ingenting mot fagbevegelsen. Jeg er en fremmed overfor arbeiderbevegelsen, men har en grunnleggende, dyp respekt for LO som har vært en ideologisk sterk samfunnsaktør gjennom mer enn hundre år. Men nettopp dette – at det er en sterk ideologisk forankret organisasjon – gjør meg skeptisk, ja, mer enn det, til LO som aviseier. Det har sine svært problematiske sider. Maktkonsentrasjon på alle nivåer har sine uheldige sider.

Men er ikke kunnskapen og den friske debatten om LO som medieeier nettopp en garanti for at eierskapet er uproblematisk?
– Det er et godt poeng. Åpenhet er med å kontrollere og gi innsyn. Men når makten blir altfor stor, og altfor konsentrert, gjør man uansett stort sett hva man vil.

Du er selv tidligere journalist. Hva var din største styrke i faget?
– Det er et sårt punkt i mitt liv. Jeg hadde en karriere som gikk sånn (peker oppover), og deretter sånn (peker nedover). Jeg fikk aldri vært journalist lenge nok. Jeg ble redaktør så altfor fort. Først som politisk journalist da Georg Apenes kom inn på Stortinget, senere som redaksjonssjef og politisk redaktør. Jeg ville for øvrig ikke bli redaksjonssjef uten at jeg fikk med Erling Omvik som redaksjonssjef. Han var den dyktige avissnekkeren – jeg forhåpentligvis ideologen og skribenten.

Du sa tidligere at du gledet deg over at Demokraten tross alt fikk ny eier. At det fortsatt er to lokalaviser som utgis jevnlig i Fredrikstad. Hvordan husker du konkurransen med Demokraten fra redaksjonslokalene i Fredriksstad Blad?
– Det var fantastisk. Helt fantastisk. Den gang var Demokraten en stor avis. De hadde en drive. Charlie Jansson var en markert skikkelse innenfor både pressen og innad i arbeiderbevegelsen. Avisen hadde markerte journalister. Olav Begby og Jens Olav Simensen var solid forankret i arbeiderbevegelsen, Terje Jansson og Teddy Madsen var tøffe nyhetsreportere. Med radikale standpunkter og synspunkter var Charlie Jansson og Demokraten en røst folk la merke til. Konkurransen med Demokraten husker jeg kun med glede.

Og du har sansen for sterke redaktører?
– Da jeg begynte i pressen var det mange aviser med sterke redaktører. Ikke minst var den gamle arbeiderpressen en sammenslutning med sterke redaktører i hver avis. Noen ganger var redaktørene i overkant sterke. Men dette gjorde at den enkelte avis fikk en identitet. Redaktør Andreas Hagen i Østlendingen var sikkert ikke verdens mest strømlinjeformede bedriftsleder etter blårussens krav – men for en ideologisk kraft han var. Per Brunvand i arbeiderpressen. Jeg hadde stor respekt for ham. Men det er viktig å huske at redaktørene også så seg selv som en del av en politisk bevegelse.

Men savner du ikke de tydelige meningene fra partipressens dager?
– Dette diskuterte jeg med Jon Olav Egeland i Dagbladet for en stund tilbake. Vi spurte oss hva som forsvant med partiavisene. Og det er en interessant diskusjon. Selv om jeg ikke ønsker meg tilbake til partiavisene – Fredriksstad Blad var for å bemerke det ingen partiavis, men utvilsomt en del av Høyremiljøet – så savner jeg en større speiling av de politiske partiene. I partipressens dager tok man et større ansvar for å fortelle om bredden i sine partier – som Høyre og Ap. Kanskje på bekostning av andre partier, men annerledes enn i dag. Nå ser vi at journalisten går til en saksbehandler, etatsjef eller rådmann for å vite hvor saken står. Hvor langt er den kommet. Så går journalisten videre til ordfører, og får hans eller hennes syn. Videre til opposisjonens leder. Da har man liksom dekket alt. I partiaviser fulgte man tettere på partiene – også backbencherne. Partipressen ga sine partiers backbenchere en talestol. Pressen tok et politisk ansvar for det. Og det er interessant. Jeg mener dagens journalistikk er altfor opptatt av første benk. Det gjør at enkelte politikere får alt for stor makt, mens andre blir usynliggjort.

Men hviler ikke ansvaret for denne speilingen på journalistene?
– Jo, men det er det jeg sier. Hvis menneskene på første benk ikke er interessert i å gi med-politikere i partiet noen plattform i media, blir de usynlige. Jeg spør – hvor mange innbyggere kjenner de som sitter i bystyret i Fredrikstad i dag? Eller ethvert annet bystyre eller kommunestyre? Folk kjenner i beste fall til toppene. Mange politikere er i altfor stor grad opptatt av å markedsføre sin egen posisjon. Det er ikke bra for lokaldemokratiet.

Vi fortsetter å snakke om politikk, om partier og nominasjonsprosesser, muligheter og umuligheter ved satsingen på egen politisk karriere. Om det amerikanske valget om noen små uker, om dekk og felger. For Gunnar Bodahl-Johansen er sønn av den samme Bodahl-Johansen som startet bedriften med bil og bilgummi i 1922 – firmaet storebroren Svein fortsatt bestyrer med flere avdelinger og filialer.

Du vurderte aldri bilgummibransjen?
– Nei, aldri. Min erfaring fra bransjen begrenser seg til sommerjobber i gamle dager. Heldigvis har Svein gjort en fantastisk jobb med bedriften faren min bygde opp. Slik har det vært helt siden oppveksten i Grønli Haveby. Jeg understreker – ikke Hassingen, ikke Traramoen, ikke Karivold, ikke Grønli, men Grønli Haveby. Min barndoms «grønne dal». Det var ei lita kjøpmannsgrend i gamle Glemmen kommune. Vi liker å jobbe mye i familien min. Det ligger i blodet.

Du er tilgjengelig på telefon døgnet rundt. Lever du i et tilgjengelighetstyranni?
– Tyranni? Er du gal. Jeg elsker det. Og jeg har ikke én mobiltelefon, jeg har to. Kona mener jeg er fullstendig gærn med alle disse samtalene. Men jeg er jo ikke den eneste som har det slik. Og telefonen kan brukes til så mangt. På vei fra Nygaard brygge til jobben på IJ – som går via ferga til Gamlebyen – hører jeg på P2. Nyhetsmorgen fra start til slutt. Det er en fantastisk start på dagen. Det er et privilegium å kunne gå fra Nygaard Brygge til fergestedet, med vannet og Gamlebyen som fantastiske kulisser. Ikke minst for å styrke den dårlige hofta mi.

Kunne du tenke deg å gjøre noe annet enn det du gjør nå?
– Det er så mange som sliter med mediene. Som gruer seg til å stå opp fordi de vet de får en sak i trynet. Jeg skulle gjerne vært en de kunne ringe til. Ikke at jeg kunne trylle vekk problemet, men for å hjelpe dem gjennom problemet når det stormer som verst. Jeg mener ikke for de store og rike selskapene, de som har råd til å kjøpe seg medierådgivere til flere tusen kroner timen. Jeg tenker på de som ikke har denne muligheten. For de andre som har kommet ut å kjøre, og som gjerne vil snakke med noen. Selv om jeg noen ganger måtte si at dette faktisk er ting de må tåle.

Men dette er noe du allerede gjør i jobben din?
– De som spør meg og mine kolleger på IJ får svar. Det er en service vi gjerne yter, men ikke noe vi markedsfører fordi det er jo ikke det vi skal drive med på IJ.  Men spør ordføreren eller mannen i gata om praktiseringen av offentleglova, kommuneloven, Vær Varsom-plakaten eller injurielovgivningen, svarer jeg så godt jeg kan. Her har jeg noe å bidra med. Det skulle jeg gjerne brukt mer tid på.  Men jeg vil verken bli medierådgiver eller konsulent. Jeg står med beina midt i journalistikken, og er helt avhengig av å jobbe i et fellesskap. Men jeg innrømmer at lojaliteten til mediene svekkes når jeg ser at for første gang i historien er det mediene selv som først og fremst truer journalistikken. – Hvis jeg ikke satser på politikken, sier han overraskende. Vi er på tampen av intervjuet. Han smiler skjevt. Ser på bunken med dokumenter på skrivebordet.
– I våres lekte jeg med tanken om å kaste meg inn i nominasjonskampen foran stortingsvalget. Men i Norge må du ikke tro du kan komme utenfra og gjøre krav på en plass høyt oppe på en liste. Nei, den er forbeholdt partiets indre krets.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble publisert i Gamlebyavisens sjette utgave høsten 2012.

Gunnar Bodahl Johansen utenfor NRKs distriktskontor i Gamlebyen høsten 2012.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!