Gamlebyavisen er på privatguidet tur med Inger Christine Apenes i bystyresalen. Egentlig skulle vi berikes med informasjon om det gamle NRK-studioet som kringkastet radiosport her i gamle dager. Men vi henger oss opp i det ruvende Gamleby-bildet malt av kunstneren Waldemar Dahl. Og historien om den lille døren til venstre for bildet.

Men først om maleriet.
– Dette bildet er jo veldig morsomt, sier Inger Christine Apenes.
– Det ble malt på midten av 30-tallet. Waldemar hadde ikke så mye penger på den tiden, men spurte rådmann Karlsen om han ville kjøpe det. – Det kan vi gjerne, sa rådmann Karlsen, men det må betales i rater over ti år. Det skulle bli de mest produktive år i Waldemars kunstnerliv, for nå fikk han lønn for kunsten. Bildet er malt som fra rokokkotiden. Waldemar har tatt vekk statuen av kongen som kom i 1917, og demningen som kom i 1906. Fasadene er noenlunde de samme som i dag, så bildet gir alle muligheter for god formidling. Besøkende kan se den halve stjernen, og hvor alle de militære bygg ligger. Ved å snakke om Gamlebyen utfra dette bildet får folk en større forståelse for byen.

Der er bakgården til Kåre Martinsen.
– Ikke sant. Man ser så mye artig på dette bildet. Hvordan militæret dominerer vollverkene med sine bygninger. Med kaserna i midten. Utfra dette bildet kan vi formidle om branner, og se gatenivået slik det var. Bildet får så flott frem bastionen, og det typiske ved byen innenfor vollverkene. Her kan vi lese mangfoldet – om kirken, sykehuset, og de militære forretninger. Det er jo en by. Dette bildet gir en fin mulighet til å holde historien varm.

Hvordan reagerer besøkende på selve salen?
– Helt fantastisk. Det er jo spesielt interesserte som er innom her. Mange politikere, representanter for fagforbund og andre.

Bygget er tegnet av Emil Victor Langlet. Gjør det bygningen ekstra interessant for besøkende at den er tegnet av samme mann som tegnet Stortinget?
– Nei, det er det få som vet. Men jeg forteller om Langlet i forbindelse med brannen i 1860, og hvordan det trengtes både nytt rådhus og sykehus. Langlet var jo svensk, og dette var i unionstiden med Sverige. Det står i byhistorien at han fikk det ærefulle verv. Når jeg forteller
dette til folk, er det noen som mener den eksteriørmessige streken er veldig lik både Stortinget og Drammen teater. Det er nok tilfelle. De fleste er i hvert fall mektig imponert over salen.

Og bildet av Dahl kler salen?
– Salen ville ikke vært den samme uten dette monumentale bildet. Men heldigvis er ikke bildet større enn at det var plass til døren du ser der.

Mener du døren med skilt for rømingsvei?
– Har jeg ikke fortalt deg om det før? Det er en spesiell historie med den døren. Etter kommunesammenslåingen tidlig på nittitallet gikk bystyremøtene på rundgang mellom rådhusene til de gamle kommunene. Det ble proklamert at den gamle bystyresalen – den vi er i nå – aldri mer skulle brukes. Det syntes jeg var for galt. Jeg fikk tak i en nøkkel, og tok meg en tur for å se på tilstanden. Så ringte jeg rådmann Kåresen og ordfører Haabeth, og spurte om ikke salen på ny kunne brukes som bystyresal. – Det nytter ikke, var svaret. Ikke var det rømningsvei, ikke var det tilrettelagt for funksjonshemmede og ikke var det nettverk. Nei, tenkte jeg, da er det ikke mulig. Men jeg klarte ikke å slå det fra meg. Jeg tenkte på Langlet. Han hadde tegnet både sykehuset og rådhuset. Det skulle ikke forundre meg om det var samme gulvhøyde i byggene, tenkte jeg.

– Så jeg tok kontakt med en god venn av meg, Dag Kristoffersen, som var teknisk sjef i NRK. De holder jo til i lokalene til det gamle sykehuset. Vi tittet ut av vinduer, han fra det gamle sykehuset og jeg fra rådhuset, og fant ut det måtte være samme gulvhøyde. Men det var ingen kontakt mellom byggene. Eller var det det? Jeg spurte Dag om det var mulig å komme inn i rømningsveien deres fra studioet oppe i etasjene. Og Dag tok meg med. Der var det rømningsvei fra studio – rett på baksiden av bildet til Waldemar Dahl. – Åiåiåi, sa jeg, og så med en gang muligheten. Jeg hadde en gammel venn i Teknisk Drift, Kjell Jacobsen, og spurte om han kunne møte meg i bystyresalen. Kjell kom, og målbånd hadde han med. Skulle vi få inn dør, måtte den være nitti centimeter bred, og det var akkurat nok plass fra bildet og bort til veggen. Dag tok saken opp med NRK-ledelsen, som var positiv til å sette inn dør, og Teknisk Drift kunne ordne branndør. Da var det bare å kontakte kommunen på ny.

Kåresen og Haabeth?
– Ja, men først hadde jeg fått pris på heis for funksjonshemmede. Nettverk var ikke noe problem.
– Kåresen, sa jeg. Disse anmerkningene du og Ole var så opptatt av – nå er de på plass. Vi har ikke fått montert heisen, men den koster 240 000. Ordner dere med dette, er salen klar for nye bystyremøter. Da sa heldigvis Haabeth, som hadde kommet til: – Selvfølgelig. Dette skal vi få til. Det er bare at vi er litt mange enda. Men snart er det nytt valg, og da skal vi tilbake.
– Så det ble resultatet. Det er sånn du drømmer om å få til én gang i livet. Men da tok de fra meg nøkkelen. Det gikk noen år før jeg fikk den tilbake. 

Var du på nyåpningen av bystyresalen?
– Ja, det var jeg. Da hadde den stått nesten ti år uten å være i bruk til politiske formål. Det nye administrasjonshuset i kommunen har jo ikke bystyresal, så jeg ikke hva de hadde tenkt.

Du jobbet i hemmelighet med prosjektet?
– Ja, det var ikke så mange som visste om det.

Og nå er alle såre fornøyd med å være her?
– Ja, nå sitter jeg til og med her selv på møter. Er det noe alle er enige om, uansett parti, er det at vi har en meget spesiell og flott bystyresal her i Fredrikstad. 

Innsatsen du gjorde for å få den tilbake er ikke så godt kjent?
– Nei. Det er heller ikke noe jeg går og skryter av. Men det var skrekkelig morsomt å få det til.

Hun går bort til bildet.
– Dette bildet hører salen til. Vi får være glad Waldemar ikke malte bildet så det dekket hele veggen.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble publisert i Gamlebyavisens sjette utgave høsten 2012.

Bystyresalen: Inger Christine Apenes forteller om det monumentale Gamlebybildet malt av Waldemar Dahl – og den lille døren til venstre for bildet.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!