– Kanskje det at jeg ventet så lenge med å bli skuespiller gjør meg ekstra lykkelig over endelig å kunne jobbe med faget, sier Kai Helge Hansen til Gamlebyavisen. I 22 år sto Hansen på fabrikkgulvet hos AS Sønnichsen – Rørvalseverket som det het den gang. Jobben var å bunte rør, og sende de videre ut på lageret.

– Vi hadde det jo mye moro ute på fabrikken. Rett som det var litt tull og tøys over callinganlegget og den slags som liver opp på en arbeidsplass med noe ensformige jobber. Og jeg husker gutta sa til meg at «du skulle ikke vært her du, vet du, Kai», og jeg vet hva de tenkte på. For jeg gikk med en drøm inni meg etter å spille – teater eller film Rett og slett en lengsel. Begynte å følge med i blader og aviser, og var på utkikk etter en mulighet. Jeg vokste meg etter hvert til mot i løpet av disse åra, og husker som i går da jeg så annonsen for folk til Værstekæller. «Er du interessert kan du ringe det og det nummeret ». Jeg var interessert, ringte, og fikk snakket med Hans-Petter Thøgersen. – Kom ned på søndag, sa han, og det gjorde jeg. Vi satte oss ned ved et stort bord, leste, og jeg fikk beskjed om å komme tilbake. Jeg var så glad da jeg kom hjem. Det var noe i meg som endelig hadde sluppet taket.

Og dette er ikke mange år siden?
– Nei, det er ikke mange åra siden. Premieren var 1. mai 2000. Så jeg gikk vel egentlig og ventet i femti år før jeg tok mot til meg, sier den tidligere industriarbeideren.

Hva har skuespillerlivet gjort med deg som menneske?
– Jeg er nok mer fri og glad i livet, og ser frem til alle ting jeg kan være med på. Er rett og slett et lykkeligere menneske enn før jeg ble skuespiller.

Kai Helge Hansen vokste opp på Frydenberg og gikk på Trara skole. Faren jobbet på FMV, og moren på Norsk Teknisk Porselen. Foreldrene er borte nå, men fikk så vidt med seg at Kai ble skuespiller.

– Men jeg tror ikke de ble så veldig overrasket. De hadde nok en anelse. Jeg fant jo på så mye rart, leste og spilte for dem, og vi hadde det mye moro hjemme. Men det var jo ikke gitt at en arbeidergutt skulle bli skuespiller. Vi skulle liksom ut og få oss «ordentlig arbeid» for å forsørge familien. Og jeg tok min tørn, sier Kai, som har to voksne barn.

Den første rollen i Værstekæller utløste en bølge av roller. Reklamefilmer, kortfilmer, teater og ikke minst rollen som «Kai» i Lange Flate Ballær.

– Det var jo «Kai-karakteren» som fikk det til å løsne for alvor, og jeg har lært så mye av alle oppdragene. Både av både skuespillere og regissører. Harald Zwart har gitt meg gode tilbakemeldinger. At jeg er flink til å bruke blikket og fokusert på jobben. Han er jo en suveren fagmann som finner noe i personligheten din som preger og utvikler karakteren. Vi har tatt scener –one take – også er vi ferdig. Applaus. Og det er morsomt.

Du ser frem til en eventuelt tredje film?
– Det skal jeg love deg. Å være med i Lange flate-filmene har gitt meg, og jeg tror alle de andre som har vært med, noe helt ekstra i livet. Den fine stemningen på filmsettet, vennskapet, og faglig gjøre det så bra man bare kan. Jeg gleder meg til en eventuell ny film. Og jeg tror den kommer.

Du forbereder deg godt til innspillinger?
– Ja, det gjør jeg. Starter forberedelsene med en gang, og det er viktig for meg. Da går jeg inne i huset og leser høyt for meg sjøl. Solveig (samboer) kommer rett som det er ut og lurer på hva som foregår. Jeg tror det er viktig å ta tak i stoffet med en gang. I tillegg til egne replikker leser jeg grundig gjennom hele manus for enda bedre forståelse av min rolle. Jeg har fått gode tilbakemeldinger på at jeg stiller forberedt og kan replikkene. Det har vel blitt en slags yrkesstolthet, sier Kai Helge Hansen, som også øver seg på å si at han er skuespiller. Lenge har han sagt kulturarbeider.

Hvis du hadde vært skuespiller helt siden ungdommen, tatt utdannelse i faget, gjort dine pliktøvelser med Ibsen og Shakespeare – ville du hatt samme gleden i faget, samme sulten, som 64-åring?

– Nei, jeg tror ikke det. For mange etablerte skuespillere blir jo faget en jobb som en kan gå trøtt av. Selv om jeg gjerne skulle startet før, har jeg også en ungdommelig lyst og glede til å spille som kanskje er spesiell for en mann i min alder. Jeg har rett og slett større ambisjoner, og vil videre.

Noen spesielle roller du ønsker deg?
– Jeg kunne gjerne tenkt meg spille mer seriøse karakterer og utfordre meg selv. I sommer har jeg vært med på et elevprosjekt som lager spillefilm basert på Jan Erik Fjells roman «Pus». Jeg spiller fabrikkeier, med dress og slips, som har sine utfordringer med den unge rabagasten i hovedrollen som kommer for sent på jobb og sluntrer unna. Jeg satte pris på det oppdraget.

I disse dager er han aktuell med ulike roller i Nissenatt-oppsetningen i Gamlebyen med Alexander Hermansen – en kar han trives godt sammen med. Rett som det er kommer Kai på sykkel gjennom Gamlebyen på vei til Kirkegaten 24. Han har førerkort og bil, men foretrekker sykkelen så lenge det er føre til det.

Du har også spilt i flere teateroppsetninger. Hva liker du best – film eller teater?

– Jeg liker begge deler, men som jeg sa – det er en helt spesiell stemning på et filmsett. Vi blir som en familie. Teateroppsetninger er annerledes. Intenst på en helt annen måte, men trivelig det også, bevares.

Rett over jul starter prøvene til nyoppsetning av Værstekæller med Dennis Storhøi i hovedrollen, og Ole-Hermann Gudim Lundberg ansvarlig for regien.

– Det gleder jeg meg veldig til uansett hvilken rolle jeg skulle få. Det var jo med Værstekæller det hele startet. Jeg er fortsatt veldig takknemlig for muligheten jeg fikk av Thøgersen den gangen, og skal legge ned et godt arbeid i rollen jeg får, lover Hansen.

Som bestefar til tre er han ekstra glad i å spille for barn.

– Det er noe helt spesielt – om det har vært nisserollen i Gamlebyen, eller rollen som magister i Reisen til julestjernen. Barn er så impulsive og direkte, vet du. Vet å gi direkte tilbakemeldinger, gjerne midt under forestillingen. Akkurat slik det skal være.

Kunne du tenke deg å gjøre mer utenfor Fredrikstad?
– Ja, gjerne det. Jeg er opptatt av at folk bruker meg mer, og jeg planlegger en tur til Oslo for å registrere meg flere steder. Vil rett og slett ha mer å gjøre, mer å bryne meg på.

Var du opptatt av film og teater da du vokste opp?
– Nei, ikke teater, men jeg skal love deg jeg så mye film. Det var tre kinoer i Fredrikstad da jeg vokste opp. Både på Blå Grotte, Røde Mølle og biblioteket, og jeg prøvde få med meg alt. Fortsatt er jeg begeistret for filmer fra førti- og femtitallet, og spesielt gamle svart/hvitt-filmer, selv om det ikke er så altfor mange av dem på tv lenger.

Noen gamle filmer du gjerne skulle sett nyinnspilt med deg selv i en av rollene?
– Hehe, jeg vet ikke helt hva det skulle være. Men skulle tilbudet komme er jeg klar.

Vi logger oss inn på imdb.com (internet movie data base) – nettsiden som gjennom mange år har bygget opp en unik base om filmlivet rundt om i verden. Vi søker, og der dukker han opp. Kai Helge Hansen – actor.
– Du verden, det var ikke dårlig. Og dette er en internasjonal base? Det var jo litt stas. Nei, jeg får se å komme meg til Oslo for flere oppdrag, smiler Kai Helge Hansen.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble publisert i Gamlebyavisens andre utgave i november 2011.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!