Tidligere FFK-back og Kongsten-trener Erik Karlsen mener det er på tide Kongsten I.F. får sitt eget klubbhus. – Det har jeg sagt hele tiden, og vi snakket om det allerede på 70-tallet. Et klubbhus er en møteplass som skaper identitet, sier Karlsen til Gamlebyavisen.

1978. Erik Karlsen var 32 år. Etter en lang karriere som venstreback på A-laget til FFK, hadde han lagt Adidas-skoene på hylla. For en stakket stund. Mens han var på jobb i Sportsshop, kom tidligere Kongsten-formann Håkon Henriksen på besøk. Henriksen hadde bare et ærend – om Erik ville ta på seg jobben som Kongsten-trener. For lengst etablert i Gudeberg Allé, trengte ikke Erik Karlsen lang betenkningstid. Han kjente folk på Kongsten, og de som var med i klubben. Som Helge Baltzersen og Tore Danielsen. Det ble ikke bare med én sesong for Erik. Det skulle bli åtte sesonger som spillende trener for det brunlilla laget på Østsiden. 
– Det var ganske vanlig den gangen at tidligere FFK-spillere ble trenere for lokale lag. Jeg tvilte aldri da Håkon spurte, og hadde mange fine år i Kongsten. Vi trente tre ganger i uka. Gutta var lojale og sto på. Med sirkeltrening på Gudeberg på vinteren, og løping langs veien og i lysløypa. På det meste hadde vi tjue mann i troppen, og det var noen høydepunkter.

Opprykk?
– Opprykk, ja. Kongsten var i syvende divisjon da jeg kom, og etter et par sesonger rykket vi opp i sjette. Det var bare herlig. Jeg husker jeg sa det var like morsomt som å rykke opp med FFK. Og vi holdt oss i sjette så lenge jeg var der. Det var en kjempefin gjeng.

Du ble glad i klubben?
– Ja, jeg ble det. Det var et sterkt og bra samhold. Små forhold, og noe helt annet enn det jeg var vant med fra FFK. Her måtte vi gjøre det meste sjøl. Husker jeg skaffet 10-12 reklameavtaler til draktene våre, for det kostet penger å drive klubb den gangen også. Og det var veldig flinke folk i klubben. Tore Danielsen og jeg hadde et tett og fint samarbeid.

Hva med klubbhus?
– Vi hadde eget klubbrom nede i kjelleren i Kongstenhallen. Der vi hadde spillermøter og satte opp lag. Men det var ikke bestandig like koselig der nede. Det hendte seg kloakken kom opp, og det lukta surt der nede. Hakket verre enn en fotballgarderobe, hehe. Så vi ønsket oss et klubbhus den gangen. Som fortsatt ikke er på plass. Men jeg skjønner det ikke er lett å få til. Vi fikk satt opp kiosken som står der nå. Bare det var en utfordring.

Du var med å sette opp den lille kiosken?
– Ja, vi fikk satt opp ei lita bu som vi kjøpte av Block-Wathne. Den er jo ikke stor, og taket var runda. Det ble ikke godkjent av hensyn til Kongsten Fort, og Iversby, som var snekker, måtte ordne på det før det ble godkjent. Men vi skulle gjerne hatt klubbhus. Vi så jo hvordan det var i andre klubber. Husker vi var på treningsleir med Kongsten i Danmark. Det var en liten plass, jeg husker ikke hva det het der, men de hadde dette klubbhuset – med ballrom, et par garderober med dusjer, og med samlingssted – klubbrom – på hemsen. En liten klubb, men identiteten satt i veggene. Et tilsvarende hus hadde vært midt i blinken på Kongsten.

Hvor viktig er et klubbhus?
– Jeg tror det betyr mer enn noen skjønner. Det er vel og bra å tilby idrett, men for å holde på interesse og samhold trenger man også det sosiale utenom. Det er mange som bor i Kongsten. Massevis av barn og ungdommer. Et klubbhus hadde vært et samlingssted. Der kunne gamle pokaler stå i en monter, for Kongsten har noen av dem. Gamle lagbilder i glass og ramme på veggene som viser tidligere spillere og hvordan draktene var før i tiden. En kiosk, stoler og bord. Et sted der folk kunne samles. Der klubben kunne hatt møter, med festkvelder og foreldremøter. Det hadde vært et stort tilskudd.

Erik Karlsen vet hva han snakker om. Helt siden guttedagene spilte han for FFK. Der klubbhuset var en helligdom. Vingen som skulle ende opp som back. Men ikke før han var nesten 25. Vi skal snakke om fotballspilleren Erik Karlsen. Oppvokst på ytre venstre, og meget sjelden på besøk i eget forsvar. Helt til Arne Pedersen tok over som trener.
– Du skal være back, sa Arne P. Da var det bare å gjøre som han sa. På sidelinja sto den gamle FFK-backen Åge Spydevold og forklarte hvordan jeg skulle plassere meg. «Tettere på der, Erik». «Vente litt der». Det gjaldt å komme på rett side av motspilleren. Jeg lærte mye av Åge.

En ving som blir omskolert til back. Du protesterte ikke?
– Nei, er du gær’n. Opponerte ikke mot treneren, vet du. Hans ord var lov. Det var ikke slik den gangen at en spiller kunne kreve å spille i en spesiell posisjon. Treneren var sjefen. Arne P. var en legende, og visste hva han drev med. Jeg ville spille, det var det viktigste, og jeg trivdes på backen. Men kun på venstresiden. For all del. Jeg er venstrebent, og var sjelden å se på høyresiden. Det ble veldig «gæli» for meg. Følte jeg sto med kroppen feil vei.

Som gammel ving var du vel en offensiv back?
– Ja, jeg var det. Glad i å overlappe, som vi sa den gangen. Var hele tiden med opp. Vingen levde nok i meg gjennom hele karrieren. Jeg var ganske liten, men hurtig og kjapp.

Taklingssterk?
– Jeg var ingen kjempetakler, men prøvde å bruke hodet. Lot vingen gjøre første draget. 

Du måtte være en moderne back på den tiden?
– Stemmer nok det. Og jeg hadde mine favoritter. Sigbjørn Slinning i Viking var den norske kongen på venstrebacken.

Som back møtte du noen høyrevinger gjennom karrieren. Noen du husker godt?
– Jeg husker semifinalen mot Sarpsborg. Egil «Drillo» Olsen spilte ytre høyre (på Sarpsborg), og jeg var skikkelig nervøs. Han var jo litt av en driblefant. Men jeg prøvde å markere ham så tett som mulig. Kjente jo til Egil fra før. Han er et par-tre år eldre enn meg, og hadde spilt hockey som meg. Vi vant semifinalen forresten.

Du snakket om lojalitet til treneren. Mener du rett og slett at spillerne tok mer ansvar for dårlige resultater før?
– Jeg tror ikke det var like lett å skylde på treneren som det er nå. Nedrykket vårt i 1973 er et eksempel på det. Alle gutta var enige om at det var vårt ansvar. Vi hadde gjort det for dårlig, og skulle reise oss. I fellesskap. Så alle spillerne holdt seg i klubben. Vi trente målbevisst og hardt gjennom hele vintersesongen, og rykket opp igjen. Og akkurat det opprykket smakte godt. Kanskje det største jeg opplevde i FFK.

Det sier ikke lite. For du spilte jo i tv-sendte cupfinaler på Ullevaal?
– Ja, men jeg var aldri med å vinne en finale. Selv om vi var så nære. Men kanskje aller verst var tapet i juniorfinalen i 1964, sier Erik, og tar oss med ut på kontoret sitt. Der det henger flere lagbilder pent innrammet. Kanskje er det svogeren Rolf Wilhelmsen (Galleri Graphique) som står bak den jobben. Erik ramser opp masse navn på spillere – også mange ukjente for en innflyttet Ham-Kam-patriot. Han forteller hva spillerne gjorde senere i livet, hvor de spilte på banen. Han har kontroll på det meste. 
– Her ser du juniorlaget, sier han og peker opp på et lagbilde i sort-hvitt.
– Vi skulle vunnet den finalen i 64. Ålesund hadde bare én sjanse. Én sjanse, og den scoret de på. Det var litt snø på banen, og selv om vi presset klarte vi ikke å utligne. Det var så forbasket ergerlig. Tror jeg var sur et halvt år etterpå.

Da var du atten. Men du spilte fotball til du var nesten seksti. Du er evig fotballinteressert?
– Det blir aldri borte, nei. Er stort sett på alle hjemmekampene til Fredrikstad. Du vet, vi som spilte mer enn ti år i klubben kommer inn gratis. Så der sitter vi veteranene og følger med. Vi kritiserer, diskuterer og gestikulerer. Verdensmestere hele gjengen, hehe. Vi har vel glemt hvordan det var å sparke sjøl. Men vi har et fint miljø, og møtes i mange andre sosiale sammenhenger. 

Men det kribler ikke i venstre-foten?
– Nei, det gjør ikke det lenger. Den tida er forbi.

Hva med FFKs bortekamper?
– Da ser jeg verken på tv eller hører på radio. For all del ikke radio! Det sluttet jeg med da FFK var på tredje nivå. FFK ledet 2-0, ble det rapportert på radio. Da jeg sjekket igjen, hadde Lillehammer redusert til 1-2. Pulsen steg. Ny sjekk mot slutten av kampen: Lillehammer hadde snudd og vunnet 3-2. Ufattelig. Aldri mer radio etter det. Det er mye overtro i fotball, vet du, hehe.

Erik henter frem FFK-boka fra klubbens 100-årsjubileum i 2003. Leter frem gamle lagoppstillinger og resultater. Ramser opp flere navn på tidligere lagkamerater. Spesielt Asle Arntzen – lagkamerat i både Stjernen, FFK og Kongsten.

Tøffeste bortebane, Erik?
– Det var nok Viking stadion. Det var tøft i Bergen også, men verst i Stavanger. De var veldig gode. Men i 72 slo vi dem både hjemme og borte. Vi endte likt den sesongen. Hadde serien blitt avgjort på innbyrdes oppgjør, hadde vi tatt seriegull. Men vi tapte på målforskjell.

Det måtte være forferdelig bittert?
– Ja, klart det. Det var mye nesten på den tiden. Men det er ikke det første jeg tenker på når jeg ser tilbake. For vi hadde det utrolig mye moro. Det gode miljøet og fellesskapet. Det er opplevelser vi fortsatt lever på.

Er det fortsatt mange som vil snakke med deg fordi du er tidligere FFK’er?
– Ja, det hender seg. Også folk jeg ikke kjenner, men som husker oss gamlegutta. Det var jo stor stas å være FFK-spiller. En drøm vi bar på helt fra guttedagene. Fra de første sparkene på ballen i Brattliparken. Fotball var livet. Det var ikke en skoledag på Trara uten at jeg tenkte fotball. Det var FFK fra jeg var guttunge, og jeg fikk spille på A-laget. Drømmen gikk i oppfyllelse.

Du spilte mye fotball på fritida, noe vi ikke ser så mange barn gjøre i dag. Hvor viktig er det å spille fotball utenom den organiserte treninga?
– Det er bestandig viktig å leke seg med fotball. Ungene lager seg noen regler seg mellom, prøver seg på noen nye finter, og gjør noen avtaler. Med fotball-leken kommer fotballforståelsen. Hvis du i tillegg har en fotballklubb som inspirerer, kan det bli veldig bra.

Og kanskje et klubbhus som skaper identitet?
– Ja, helt klart. Identitet og klubbfølelse er alfa og omega for et idrettslag. Da tror jeg også flere vil være med lenger.

Tror du det blir klubbhus på Kongsten?
– Jeg tviler, for området har sine begrensninger i forhold til fortet. Men noen burde sette i gang. Det er verdt forsøket. Gevinsten er stor hvis de får det til. 

Faktaboks Erik Karlsen:
Født: 2. april 1946
Oppvekst: Grønlifjellet (gikk på Trara skole)
Klubber som spiller: FFK, Kongsten
Klubber som trener: Kongsten, FFKs juniorlag, Kråkerøy IL
Sivil status: Gift med Kari. Tre barn (Beate, Mads og Joachim)
Bosted: Gudeberg Allé
Yrke: Jobbet mange år i Glomma Shipping frem til pensjonsalder.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble publisert i tiende utgave av Gamlebyavisen sommeren 2014.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!