Trykksaker på grensen til det sensuelle er seneste tilskudd på det rikelige sansekartet i Gamlebyen.

Trykksakene blir til i Presserommet. I Kirkegaten 28A – inngang Voldportgaten. Mannen bak det hele heter Magnus Stensvik Wilhelmsen. Født 1977. Samme år som faren Rolf Wilhelmsen åpnet dørene og ønsket velkommen til Galleri Graphique i Nygaardsgaten. Der lille Magnus tuslet rundt blant størrelser i byens kunstnermiljø. Der han kunne finne på å skrape forsiktig i det tjukke, deilige oljefargelaget på malerier. Og – til og med – slippe unna med det. Galleristens minstemann. Attpåklatten med to storesøsken. Han som selv ville på akademiet for å bli kunstmaler. 

Men hvordan livnære seg som kunstmaler? For noen går det riktig så bra. Men slett ikke for alle. Det hadde han sett noen eksempler på i oppveksten. Så det ble reklame i stedet. Westerdals i Oslo. Kreativ fagskole. Som grafisk designer skulle han lære seg å formidle abstrakte saker veldig konkret. Stikkordet på reklamespråket er umiddelbar kommunikasjon. I dette faget ville han finne den gylne middelvei mellom det visuelle og kreative. Noe man kunne leve av.

Vi står sammen med Wilhelmsen inne i den gamle Plus-gården. Her vordende, lovende gullsmeder hamret og banket for bare noen små år siden. Før de flyttet skolen noen titalls meter bort til Færgeportgaten. Og slik åpnet muligheten seg for Magnus Stensvik Wilhelmsens flere tonn tunge ambisjon. Som vi kommer tilbake til. 

For det ble ikke slik at Wilhelmsen, oppvokst i Gudeberg Allé, skulle oppholde seg lenge i reklamebransjen. I hvert fall ikke som menig ansatt. Det ble med kun et år i det lokale reklamebyrået Kritthuset i Kirkegaten 32. Der forøvrig toalettet i andre etasje hadde et illeluktende tilnavn som rimet på firmanavnet.

Wilhelmsen har intet galt å si om byrået, men han ville noe annet. Og for de som husker tilbake til de glade dager da Vinmonopolet holdt til i Gamlebyen, og parkeringskaoset tidvis var monumentalt i Færgeportgaten, kan sikkert også huske den unge, blide karen som på strak arm kunne anbefale både akevitter og hvite viner. Og ikke nok med det. Småbarnspappaen til to gutter jobbet også som avisbud på morgenen. Alt mens han ruget på tanken om comeback i bransjen han hadde sin utdannelse. Og snart skulle han være tilbake. I sin helt spesielle nisje av faget. Først med partner, siden alene. Presserommet ble navnet på selskapet. Der Heidelberg – den klassiske tyske trykkemaskinen – så definitivt er et stikkord. For i Presserommet settes den gamle, tradisjonelle boktrykkerkunsten – med den håndverkskvalitet som er påkrevet – inn i vår samtid og får sitt helt spesielle uttrykk. I Presserommet tryller Wilhelmsen frem visittkort, invitasjoner,  menyer, foldere etc. etc., ethvert produkt med et særpreg stadig flere kunder verdsetter.

Det er gammelt, det er nytt og det er vakkert – alt til samme tid. Denne sanseligheten ved et vakkert håndverk, der skriften er moset ned i papiret med lekre farger. Eller som Wilhelmsen selv sier det – «festen starter med invitasjonen».
– Helt tilfeldig, sier han når vi spør hvor ideen kommer fra. Hvordan flere tonn med germanske trykkmaskiner er forflyttet inn til Gamlebyen. Maskiner som måtte fraktes med kranbil – først til farens tidligere galleri i byen – før maskinene på underlig vis har kommet seg inn via trange portrom og smale dører med adresse Voldportgaten. 
– Jeg var tilfeldigvis innom en amerikansk nettside i bransjen, og kom meg videre til et selskap som drev med letterpress – eller pregtrykk som vel er det nærmeste begrepet vi kommer på norsk. Der et motiv trykkes fysisk ned i et papir eller papirkartong slik at produktet får den taktile overflaten og det synlige skulpturelle preget.
– Wow, tenkte jeg. Dette er fantastiske saker. Jeg sendte en e-post til selskapet som holder til i Minneapolis. «Hva trenger jeg for å starte», spurte jeg, og fikk svar etter et par dager at jeg trengte Heidelberg Windmill. Det er den du ser i hjørnet der, peker Wilhelmsen. Vifter pekefingeren videre på et par korrekturpresser og en enda større Heidelberg.

Maskinene fikk han tak i til en rimelig penge. Bare han lovet de gamle eierne å iverksette produksjon i de gamle klenodiene. Men de måtte vaskes med ren diesel. Og skulle de brukes, måtte han lære seg håndteringen av maskineriet. Wilhelmsen leste seg opp på bruksanvisninger. Han skritter bort til arbeidsbordet. Åpner en skuff, og kaster et par-tre skinninnbundne håndbøker på bordet.
– Dette var lesestoffet jeg trengte for å sette i gang, sier han. Og akkompagnert av gammel jazz og kanskje et lite glass sprudlende brus ved kjøkkenbordet hjemme på Kongsten, lærte han snart å takle de grafiske vidundere fra den tyske universitetsbyen. Og året var blitt 2011. Det var vår. Magnus Stensvik Wilhelmsen hadde ingen kunder. For ingen visste hva han hadde fore. Samtidig hadde faren lukket døren til Galleri Graphique for siste gang, men ville fortsette med rammeproduksjon i Gamlebyen. I samme lokaler som Magnus og Presserommet. Der de deler leieutgiftene.
– Det var selvfølgelig til stor hjelp for meg i begynnelsen, sier Magnus.
– Så fra april til oktober trykket jeg utelukkende mine egne ting. Visittkort, invitasjoner, produktspekter, foldere, plakater. For jeg trengte en produktkatalog å vise til. Dette skulle være min nisje i faget. I løpet av det første halvåret var jeg på telefon til tidligere medstudenter, booket møter og reiste til Oslo. Tok kontakt med de gamle dinosaurene i faget, og booket nye møter. I løpet av dette halvåret knyttet jeg gode kontakter. Og så begynte ballen å rulle. Det ene prosjektet tok over for det andre.

Veggen med produkteksempler viser at det ikke slippes en trykksak fra dette rommet uten Wilhelmsens estetiske kvalitetsstempel.
– Dette er mitt uttrykk. Jeg har funnet min hylle, og det blir spennende å se hvordan produktene kan bli enda bedre. Det handler i bunn og grunn om å være nøye. Være et petimeter. Hvert produkt som leveres skal ha sitt særpreg, sier han, gestikulerer videre, og tøffer i gang den lille Heidelberg-maskinen, eller romskipet, som han kaller den. Nå skal han gi oss et eksempel på hvordan en klassisk trykksak fra Presserommet blir til. I dette tilfelle en elegant meny til en lokal middag til en ikke ubetydelig kuvertpris. Da bør det smake fra det øyeblikk man ser menyen. Wilhelmsen håndterer maskineriet drevent og elegant, og få strakser senere er menyen på bordet. Med forsegling og en kort taustump som holder menykartene på plass.

Det ble jo veldig bra. Raskt, smidig og elegant. Men du jobber ikke bare alene?
– Alene i trykkeriet, men jeg samarbeider med mange dyktige og talentfulle folk. Ingen jobber er like, og sjelden følger jeg samme spor. Slik blir det et spenn i designet.

Koster det mye å lage trykksaker hos deg?
– Det koster nok litt mer enn masseproduserte trykksaker. Fordelen er at kunden får et gjennomført håndverk. Det setter stadig flere pris på. Jeg tror mange savner denne ektheten i denne type produkter. Noe som er vakkert – godt å kjenne på. Noe de er stolte over å presentere – om det er å gi noen sitt visittkort eller sende en invitasjon.

Det lukter ikke ille her?
– Det lukter jo litt snadder. Men jeg kjører farger med komponenter som ikke er løsemiddelfarlige. Sånt sett er det sunne råvarer sånt.

Tjenestetrykkeribiten er i god gang, men du står aldri stille. Hva skjer videre i 2014?
– Jeg vil gjerne selge egne trykksaker fra disk. Det begynner litt forsiktig med salg av en julekort-kolleksjon på Hydrogenfabrikken i desember. Det er et samarbeid med illustratøren Veronica Jensen. Men du spurte 2014? Det er bare å kjøre på for fullt. Ambisjonen er å få enda mer å gjøre. At Presserommet skal være like mye et designstudio som et trykkeri.

Tekst og foto: Morten Stenseng Gulbrandsen

Denne teksten ble publisert i juleutgaven av Gamlebyavisen i 2013.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!