Dag Strømsæther kom som regimentssjef til hjembyen Fredrikstad i 1997. Fire år senere, i juni 2001, ble garnisonsstedet i Gamlebyen vedtatt avviklet. En ny strategi for festningsbyen måtte til. Ti år senere bugner det over av kultur i de gamle militærbygningene. Og Strømsæther er fortsatt på plass.

En regntung junidag i 2002 marsjerte soldatene ut av Gamlebyen.
– Det var en vanskelig prosess på mange måter. Det er spesielt å avvikle en virksomhet som er over 350 år gammel. Jeg tror mange opplevde usikkerhet og frykt for det ukjente, sier Strømsæther til Gamlebyavisen.

Det var en del tårer den dagen?
– Det var nok det. Men ingen la merke til det for det regnet så mye, sier Strømsæther med et smil.
– Vi skal huske at folk var ganske bortskjemte her inne. Det er jo ikke vanlig med patruljerende vakt døgnet rundt der man bor, slik tilfellet var i Gamlebyen. Forsvaret representerte en ekstra sikkerhet, og jeg pleier si det var verre da Forsvaret kom til Gamlebyen enn da de dro. Så lenge festningen hadde en forsvarsposisjon – med formål å stoppe en angriper – kunne Forsvaret tidvis komme i konflikt med borgerne. Etter nedleggelsen som forsvarsverk i 1903, og i perioden etter andre verdenskrig, satte borgerne derimot stadig større pris Forsvarets tilstedeværelse i Gamlebyen, sier Strømsæther.

Ubegrunnet frykt
Det skulle bli en ny verden å tilpasse seg for innbyggerne. Vaktholdet var én ting. Mange bekymret seg også for hva som ville skje med bygningsmassen. Ville de forfalle, selges til eiendomsutviklere, eller skulle Forsvaret selv forvalte eiendommene videre. Det siste alternativet ble svaret, og folkets frykt skulle vise seg ubegrunnet.
– Jeg tror de fleste her inne er svært glad for at staten tok ansvar for festningsverket og bygningsmassen. Bygningene ble fylt med aktiviteter som kler og passer Gamlebyen, sier Strømsæther i dag.

Det var ingen selvfølge at det skulle bli slik. En kombinasjon av kjappe politiske grep lokalt og et norsk forsvar under massiv omstilling skulle spille til Gamlebyens fordel.

Strømsæther hadde sittet i stabsposisjon tidligere. Da vedtaket om nedleggelse kom sommeren 2001 kjente han godt til prosessen. Mens andre avdelinger i landet gikk i skyttergrop og kjempet for omkamp, valgte kommandanten i Gamlebyen en annen og mer offensiv strategi.
– Jeg kjente til bakgrunn og dokumentasjon, og hadde ingen tro på omkamp. Det var mer fruktbart å se fremover. Allerede tidlig i prosessen gjorde jeg ordfører Ole
Haabeth oppmerksom på vedtaket. 160 arbeidsplasser ville forsvinne fra Gamlebyen. Nær en tredel av bygningsmassen skulle forlates. Hvis kommunen ønsket innflytelse måtte de tidlig på banen i forhold til sentrale beslutninger. Kommunen tok dette på alvor, og reagerte forbilledlig, sier Strømsæther.

Det ble tidlig etablert et etterbruksutvalg for Gamlebyen. I løpet av kort tid kom rapporten om hva kommunen så for seg videre. Kommunens offensive strategi skulle betale seg. De var i forkant av beslutningen om nedleggelse, og umiddelbart på plass etter at beslutningen var fattet. Det var tett og kontinuerlig oppfølging av rikspolitikerne.
– Det var regjeringsskifte og to ulike forsvarsstatsråder i denne perioden. Det var viktig å ikke slippe ballen. Kommunen valgte å ta et ansvar for fremtiden, og komme med klare føringer for hvordan de ønsket utviklingen videre. Det var avgjørende.

Og ordfører Haabeth var viktig?
– Ja, Haabeth og kommunen var tidlig og tydelig på banen.

Kommunal årvåkenhet og besluttsomhet kunne uansett kommet til kort i et annet forsvarspolitisk klima, mener Strømsæther.
– Dette var i startfasen av en periode med betydelige omorganiseringer i Forsvaret og Forsvarsbygg. I denne prosessen var Fredrikstad og Gamlebyen en liten sak. Mange saker var større og viktigere fra statsrådens eller departementets side. Vi fikk, og kanskje tiltok oss, et stort lokalt handlingsrom som ble utnyttet så langt vi kunne. Jeg betviler at dette handlingsrommet ville vært like stort i dag. Flere ville nok engasjert seg sterkere sentralt, tror Strømsæther.

Ny hverdag
Strategien ble lagt for hvordan fylle lokalene i dagene og ukene etter Forsvarets utmarsj. Gamlebyen skulle klargjøres for en ny hverdag.
– Vi ville unngå at bygninger skulle stå tomme over tid. Vi ønsket ny virksomhet med mangfold og aktivitet i et bypreget miljø, og konsentrerte oss om de to k’ene kultur og kompetanse. Det var avgjørende å komme fort i gang, understreker Strømsæther.

Det skulle gå unna. Fredrikstad internasjonale skole var på plass i Kasernegården allerede høsten 2002 – før Forsvaret formelt hadde flyttet ut. Flere av byggene trengte bruksendringer for å bli tatt i bruk, men kommunen ga en rekke dispensasjoner. Husene skulle ikke stå tomme. Forsvarsbygg sentralt støttet opp. Heller en symbolsk leie for å fylle opp byggene enn å risikere tomme hus.
– Skulle vi fulgt formalitetene til punkt og prikke ville byggene stått tomme. Vi slapp det, og klarte snart å fylle opp med aktiviteter vi oppfattet som positive for Gamlebyen, sier Strømsæther i dag.

Hva med ham selv? Obersten som hadde vært kommandant og regimentssjef i fem år, og sett garnisonsstedet avviklet. En yrkesmilitær er sjelden redd for å flytte på seg. Det hadde han gjort mange ganger tidligere i karrieren. Ikke denne gang.
– Min militære jobb var opphørt. Det ville normalt medføre flytting eller pendling et annet sted. Dette var en tanke jeg ikke forfulgte lenge. Så snart det ble klart at Forsvaret fortsatt skulle eie, fikk jeg spørsmål om å overta forvaltningsjobben. Jeg hadde interesse for jobben, og det var ikke vanskelig å takke ja. Da ble jeg festningsforvalter, forteller Strømsæther.
– Konsensus, sier han videre.
– Ingenting skulle påtvinges noen. Ingenting uegnet eller upassende skulle hit. Vi hadde flere allmannamøter, og fortalte folk hva vi kunne tenke oss videre. Hvis noen mente de foreslåtte tiltakene ikke var spiselig, satte vi strek over det. Ingen aktiviteter skulle presses inn.

Du har jo forholdt deg til ulike interesseforeninger gjennom disse årene. Hvordan vil du beskrive samarbeidet?
– Vi har mer felles enn det som skiller oss. Men det er foreninger med særinteresser, og noen ganger kolliderer disse. Bor man i Gamlebyen ønsker man primært et godt boområde. Det er kanskje ikke forenlig med interessene til de som ønsker å tjene penger på byen som turistattraksjon. Så er det Foreningen Gamle Fredrikstad som er en verneforening. Alle ønsker vi Gamlebyens beste, men innenfor disse rammene er det noen særinteresser. Det er legitimt, og noe vi må respektere. Det skulle bare mangle, sier Strømsæther. Han minner om at samarbeidet mellom foreningene har lange tradisjoner. Flere av hans forgjengere var med i Foreningen Gamle Fredrikstad – også som ledere.

Foreningssamarbeidet
Samarbeidet mellom foreningene i Gamlebyen skulle også finne nye former. For noen år tilbake ble Foreningen Festningsbyen etablert som en paraplyorganisasjon for Forsvarsbygg, Gaardeierforeningen, Foreningen Gamle Fredrikstad, Handelsforeningen og Velforeningens medlemmer. Festningsbyen skulle være Gamlebyens felles stemme utad. I følge Strømsæther var formålet å avstemme og sy sammen de ulike synspunkter på trafikk, regulering og andre spørsmål i Gamlebyen.

Festningsbyens rolle som koordineringsorgan er nå opphørt. Først trakk Velforeningen seg ut, deretter Gaardeierforeningen og Handelsforeningen. Til slutt var det bare Foreningen Gamle Fredrikstad og Forsvarsbygg som satt igjen. Snart skulle også Forsvarsbygg trekke seg ut.
– Festningsbyen hadde i en periode ansvaret for utleie av blant annet Tøihuset og andre lokaler på vegne av Nasjonale Festningsverk. Etter hvert fant vi det mest hensiktsmessig å avvikle dette samarbeidet. Det viste seg mer lønnsomt for oss å bestyre utleiedriften selv, sier Strømsæther, og legger til:
– Det som står igjen av Festningsbyen i dag er Foreningen Gamle Fredrikstad og driften av Kostymeloftet. Som paraplyorganisasjon var den viktig i en fase, men mistet etter hvert forankringen i særforeningene. Da er poenget borte, sier han.

Selv om Festningsbyen som paraplyorganisasjon er historie består Gamlebyutvalget i Fredrikstad kommune med Inger Christine Apenes (fra Foreningen Gamle Fredrikstad) som leder.
– Gamlebyutvalget vil fortsatt være et forum for kommunikasjon mellom miljøene i Gamlebyen og kommunen. Fordelen ved utvalget er at vi møter kommunen ansikt til ansikt. Vi kan ta alle saker over bordet. Utvalget er i første rekke et kommunikasjonsorgan – et samarbeidsforum – og ikke et beslutningsorgan. Gamlebyutvalget er ikke stedet for de store kampvoteringer, understreker Strømsæther.

Og mens vi er inne på ’hvem er hvem’ blant foreninger og forsvarets enheter i Gamlebyen. Utenfor Smia i Smedjegaten – som huser Dag Strømsæther og hans kolleger – står det skiltet Nasjonale Festningsverk og Forsvarsbygg.  Nasjonale Festningsverk er en enhet i Forsvarsbygg – som videre er Forsvarsdepartementets og landets største eiendomsforvalter. Flyplasser, skyteøvingsfelt og marinebaser er eksempler på eiendomsporteføljen til Forsvarsbygg.

Strømsæther: – Gamlebyen må aldri bli et museum
Ville Gamlebyen vært like attraktiv hvis det ikke var en sprell levende bydel?

– Nei, jeg tror ikke det. Da ville Gamlebyen blitt et museum. Det ville gitt oss to store utfordringer, mener Dag Strømsæther i andre del av intervjuet med Gamlebyavisen.

Den første utfordringen ville vært vedlikeholdet, mener Strømsæther.
– Bruk av husene er den beste form for bevaring – det at folk tar vare på hvert sitt hus. Gamlebyen som museum ville også medført en kostbar og vanskelig økonomi. Uten beboere tror jeg sjarmen og attraktiviteten ville blitt borte. Da kunne vi heller gått på Folkemuseet, og satt hele Gamlebyen der. I tilfelle ville det blitt helt galt å fryse én tidsperiode. Husk at Gamlebyen er summen av 450 års utvikling. Den har alt å tjene på å være en levende bydel med tydelige historiske røtter og bånd, fastslår Strømsæther.

Betyr dette at Forsvarsbygg i større grad vil leie ut til boligformål?
– Nei, det er ikke sannsynlig. Våre bygg er fredet i motsetning til de sivile som ikke er fredet. Å gjøre bygg om til boliger ville kreve større inngrep, som måtte godkjennes av Riksantikvaren. Vi ønsker også at våre bygninger skal være tilgjengelige, noe som ikke er forenlig med boligformål.

Dag Strømsæther og de andre som jobbet med rapporten fra Etterbruksutvalget i 2001/02 ønsket næringsmangfold i Gamlebyen – små enheter som skulle drive vekselbruk på hverandre. Tunge mastodonter som lukket seg inne var ikke typen leietakere man ønsket seg.

Har du eksempler på interesserte leietakere dere sa nei til?
– Vi fikk spørsmål om mulighetene for Medietilsynet her inne. På en måte kunne det vært greit, men store, kompakte organisasjoner har en tendens til å bygge seg sin egen verden innendørs. Vi ønsket heller små etablerere som heller enn lunsj i kantina tar den ute på kafé.

Veien videre
I juni er det ti år siden vedtaket om avvikling av militærleiren ble fattet i Stortinget. Er dere ferdig med etterbruksjobben?
– Det store omstillingsløftet er på mange måter det. Vi har aktiviteter i alle byggene våre, fått på plass virksomheten vi ønsket, og bidratt til økt aktivitet og sysselsetting. I sum føler jeg vi har kommet veldig langt, sier Strømsæther.

I år eller senest neste år iverksettes ytterligere oppfølging av brannsikring. Brannvern er et kontinuerlig tema i byen som har opplevd flere større branner.
– Prosjektet har en kostnadsramme på 7-8 millioner kroner. Det er mer enn hva som brukes på alle sivile bygninger i Gamlebyen, påpeker Strømsæther.

Han illustrerer de faste hovedutfordringer for Gamlebyen som den røde hane (brann), tidens tann og utviklingen.
– Tidens tann er den jevne og sikre slitasje og forfall som angriper både offentlige og private bygninger. Utviklingen kan være positiv hvis man tar kontroll, men en trussel hvis den slippes fri på egenhånd.

Og hva blir Nasjonale Festningsverks rolle som kulturaktør i årene som kommer?
– Vi skal være kulturarenaforvalter, men ikke kulturformidler. Vi skal tilrettelegge, men ikke stå for aktiviteten. Vi jobber tett med Opplev Fredrikstad og Fredrikstad Museum i forhold til både kulturarrangementer og formidling.

Hvor mye penger har dere brukt siden 2002?
– Staten har brukt noen millioner hvert år. Det har vært et gode for Gamlebyen.

Og midlene til kultur kommer altså fra Forsvarsdepartementets kulturmidler?
– Ja, dette er kulturbidrag fra forsvarsbudsjettet. De respektive departementer har ansvar for sin egen kulturhistoriske eiendomsportefølje.

Strømsæthers rolle
Du fikk stillingen her nede i 1997. Det ble noen annerledes år enn det du hadde tenkt deg?
– Ja, det er klart. De første fem årene skulle jeg primært drive en militærleir. Vi brukte bygningene selv, og bygningene skulle forvaltes. Vi var alle bevisst at det var annerledes her inne enn i andre militær-leire. Det var gamle, verneverdige bygninger i et spesielt miljø. Det viktigste for oss var at byggene var funksjonelle. Vår oppgave var å utdanne soldater og elever. Så kom avviklingen. Fokus ble satt på vern og utvikling av et militært kulturhistorisk anlegg. Det ble en ny hverdag.

Du har befattet deg mye med kultur de siste årene. Er du et kulturmenneske?
– Jeg har i større grad blitt involvert i kultur, noe som naturlig nok har påvirket interessen. Men jeg vil ikke betegne meg selv som et typisk kulturmenneske. Det som ligger meg nærmest er nok kulturarv og bevaringstanken, sier Strømsæther, utvilsomt på rett plass i Gamlebyen. Og på Fredriksten festning i Halden der han fra 2008 har vært kommandant. Tittelen nå er festningsdistriktssjef Østfold. Hans tidligere stilling som festningsforvalter i Gamlebyen innehas i dag av Mette Bakken.

Han minner oss om at Gamlebyen er en festning med en by inni. Både en byfestning og en festningsby.
– Det er det er det ingen andre av i Norge, sier Dag Strømsæther. Velkjent i Gamlebyens gater fra han var smågutt, og som i 1997 skulle komme tilbake til hjembyen som oberst og regimentssjef.  Det var slett ingen ulempe for Gamlebyen at en lokalkjent kommandant – med fin sans for kulturarv – var på plass da soldatene marsjerte ut. Garnisonsstedet ville blitt avviklet i 2002 med eller uten Dag Strømsæther. Men det er tvilsomt om Gamlebyen ville sett ut som kulturbyen den gjør i dag – med kokende kulturaktivitet i den gamle militære bygningsmassen – uten samme mann.

Tekst og foto: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble første gang publisert på Gamlebyavisens tidligere nettside 14. februar 2011.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!