Anders Beer kunne vært kommentator på radio. Skøytekommentator. Han snakker hurtig og engasjert om rundetider, klassiske skøytedueller og fordums idrettsmagi i frostrøyk på Bislett stadion.

Beers fotballengasjement er velkjent for de fleste. Skøyteentusiasten ble vi kjent med tidligere i år. Da Gamlebyavisen røpet opprinnelse fra skøytebyen Hamar fikk vi en leksjon i norsk skøytehistorie fra femtitallet og frem til i dag.

– Det var grusomt kjedelig. En daff affære.
Beer forteller om sin foreløpig siste skøyteopplevelse – eller mangel på opplevelse – under vinter-OL i Torino i 2006. 10 000 meter innendørs for halvfulle tribuner. Fortsatt uten norske fremganger. Nederlenderen Bob de Jong vant.

Alt var så annerledes under vinter-OL femti år tidligere. Fortsatt i Italia.
– Cortina 1956, sier Beer.
– Jeg husker det så godt. Avisbildene fra Cortina. Den speilblanke isen som ventet på løperne. Jeg husker fortsatt de åtte første på 5000-meter. Roald Aas ble beste nordmann på 8.01.6. «Kupper’n» skuffet med åttendeplass på 8.02.3.

Rundetidene fra fordums legendariske skøyteløp sitter fortsatt spikret. Anders Beer var elleve år i 1956. For lengst fascinert av rundetider, vanvittige opphentinger i siste ytre og rekordløp. Norge var i verdenstoppen på skøyter.
– Skøyter var en perfekt radiosport. Jeg kjøpte program på jernbanestasjonen med rubrikker for rundetider. Rundt i norske stuer satt folk med de samme programmene og noterte. Skøytesporten var en helt spesiell fellesopplevelse rundt radioapparatene. Det var intenst, sier Beer. Enda mer intenst i den norske skøytesportens tempel – Bislett stadion midt i Oslo.

Store Stå
Skøyte-VM i Oslo i 1956 ble hans første av mange skøyteopplevelser på det legendariske stadion.
– Jeg dro alene til Oslo lørdag kveld, og bodde hos noen slektninger. Søndag morgen ved åtte-ni-tiden var jeg på plass ved inngang 5 – Store Stå. Stevnet begynte klokka ett. Utover dagen ble stadion fylt med 20 – 25 000 mennesker. En ubeskrivelig stemning. Ingenting kan matche opplevelsene fra skøytesportens gullalder, sier Beer. Fortsatt eier og arbeidende styreformann i familieselskapet Beer Sten der niesen Monica Sander nå styrer den daglige driften.

Han snakker om de historiske prestasjonene på skøyteisen. Den norske skøyteløperen håpløse åtti meter bak russeren, men han nærmer seg. Nordmannen nærmer seg. Forspranget spises opp runde for runde. Rundetidene ned på klassiske 10 000-metere – 39, 38, 37. Den avskrevne løperen som til slutt vinner duellen på oppløpssiden.

Om radiokommentatorene som nesten veltet ut av radioapparatet. Det ekstatiske publikum på tribunen. Duellene i kaldvær. Nordmenn mot russere. Nordmenn mot svensker og nederlendere. Den iskaldt beregnende løperen som kynisk kalkulerte løpet til en grandios avslutning – det svunne håpet som ble forvandlet til forventing og ekstase. Forventningen som forsvant i bunnløs fortvilelse over sprekken i siste runde. De stive lårene på vekslingssiden. Forventningen om perfekte forhold og rekorder når 8-10 kuldegrader om morgenen gikk opp til to-tre minusgrader og solskinn ved løpsstart.
– Oljeis, sier Beer.
– Kunne man avlive Hjallis’ legendariske verdensrekord 16.32.6 satt på mjøsisen i 1952? Kunne man nærme seg Boris Sjilkovs fantomtid 7.45.6 fra Alma Ata 1954? Høyfjellsbanene – man regnet liksom ikke med de tidene.

Anders Beer ble skøytefrelst for sent til Hjalmar «Hjallis» Andersens store glansperiode, men fikk med seg comebacket. Knut «Kupper’n» Johannesen er fortsatt den største helten. Navnene på de gamle profilene triller ut mens vi snakker. Russerne Jevgenij Grisjin og Oleg Gontsjarenko. Svensken  «Sigge» Ericsson. Trenerlegendene. Stein Johnsens skøyerevolusjon på sekstitallet.
– Det var helt fantastisk. Fantomtider og rekorder uansett is og forhold. Nordmennene gjorde det kolossalt bra med firedobbelt under EM i Gøteborg i 1963. Nils Aanes gikk til topps. Jeg flyttet til USA på sekstitallet. Foreldrene mine sendte meg det røde sportsbilaget i Arbeiderbladet. Det var alltid noe nytt på skøytefronten. Tidene var helt utrolige. Min amerikanske vertsfamilie ble sikkert lei av å høre på den skrytete nordmannen som aldri fikk nok av fantastiske skøyteprestasjoner.

Om det grensesprengende – og matematikk
Men skøytesporten er ikke lenger hva den var, mener Beer. Interessekurven dalte utover åttitallet, men fikk et oppsving da Johann Olav Koss herjet seierspallene for snart tyve år siden.
– Jeg fulgte juniorresultatene til Koss med spenning, og han innfridde. Men siden har det vært lite glede å spore. Dessverre. Jeg er heller ikke begeistret for innendørshaller. For oss som opplevde skøytesporten utendørs kan det ikke sammenlignes med arenaer som Bislett, Davos og Hamar stadion, sier Beer.

Så du blir ikke å se på tribunen under vinterens skøyte-VM i Vikingskipet?
– Nei, det regner jeg ikke med. Hvis det ikke skulle skje noe helt spesielt i ukene som kommer. Noe som bærer bud om et eller annet spektakulært i emning. Noe som kan skrive skøytehistorie. Rekorder, noe grensesprengende. Jeg tror ikke mye på det i vinter, men det er lov å håpe, sier Beer.

Men du snakker fortsatt om skøyter?
– Ja, det gjør jeg, og det er moro. Mye med kameraten min, Thor Poppe. Hans familie kommer fra Hamar, og faren hans, som også het Thor, var en god skøyteløper.

Du er også over gjennomsnittet fotballinteressert. Mange har en lidenskap for både skøyter og fotball. Har idrettene noe felles?
– Ja, men hva kan det være. Vi har hatt fotballspillere som også var gode skøyteløpere. Finn Thorsen og Kai Sjøberg er to eksempler på det. Også er det dette med dramatikken underveis og på slutten. Føre opp rundetider, resultater og tabeller – det matematiske.

Idrettens magi er et sammensatt puslespill. Minnene kan være vel så sterke som nye opplevelser. Snart er skøyteisen klar på vollgravene, og skøyte-VM på Hamar arrangeres i midten av februar. Med sending på radio.

Er skøyter best på radio, Beer?
– Jeg vokste opp med skøyteløp overført på radio. Radiomediet har dette unike med å skape bilder inni oss. Det kan ikke tv konkurrere med. Men ingenting kan heller konkurrere med skøytehistorien fra gullalderen. Som da Per Ivar Moe holdt Ard Schenk i hele ytresvingen og vant 1500-meteren under VM på Bislett i 1965. Fantomtiden 2.08 blank. Schenk fem tideler bak. Moe ble vår første verdensmester på Bislett. Helt fantastisk, sier Anders Beer. Med stor sannsynlighet ikke å se på Hamar om to måneder. Men kanskje på plass foran radioapparatet.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble første gang publisert i Gamlebyavisens juleutgave i november 2012.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!