Inger Christine Apenes ble født i 1949 – samme år Foreningen Gamle Fredrikstad ble etablert. Denne foreningen har hun selv styrt de siste femten årene. – Vi har et gamleby-gen i familien, sier hun. – For deg som er innflytter her i byen – du må huske at Gamlebyen ikke var like attraktiv på den tiden.

Gamlebyavisen har funnet plass i en dyp og behagelig vintagestol på et kontor i Dunkejongaarden. Kaffen er servert av Foreningens forretningsfører, og vi sitter klar med penn og blokk. Det venter oss et 82 minutters gnistregn av engasjement.

– Det kunne vært helt annerledes her inne, vet du. Og da hadde nok verken du eller jeg sittet her nå, sier Inger Christine Apenes, og innleder en historieleksjon hun kan til fingerspissene.


Kunne rasert byen
– Landet vokste, byene vokste, og Gamlebyen var blitt for liten, begynner hun.

– Fredrikstad måtte bygges ut, og utviklingen skjøt fart på den andre siden av elva. De fikk ikke lov til å bygge ut byen her. Det skal vi være takknemlig for. Vi kunne risikert at vollene ved innkjørselen til Gamlebyen hadde blitt planert ut, med den nye byen forskjøvet utover mot Torsnes. Men dette var beiteområder for byens bønder, og de fikk ikke lov til å bygge ut her. Det skal vi være glade for, sier Apenes. Hun forteller videre om den nye byen med plankebaroner fra Drammen som etablerte sagbruk på vestsiden.
– Resultatet var at Gamlebyen gikk inn i en tornerosesøvn som skulle vare i hundre år. Byen forfalt, sier hun.

Foreldrene Christian B. og Inger Johanne giftet seg i 1939. Begge var fra forstaden, men bosatte seg på yttersiden av vollene – i huset Inger Christine og mannen Svein-Erik (Moe) bor i dag.
– Folk trodde de var spik spenna gærne. Hvordan kunne de orke å gå gjennom den forslummede bydelen Gamlebyen på vei til forstaden, spurte folk seg. Så kom krigen, og Gamlebyen forfalt enda mer, sier hun.

– I 1949 bestemte kommunen seg for å sanere Gamlebyen. På den tiden hadde man for lengst etablert industri utenfor vollene – som etableringen av Denofa i 1912, som senere skulle bli Denofa og Lilleborg Fabriker fra 1959.
– Det var masse aktivitet i Gamlebyen, men langt fra den idyllen vi ser i dag. All trafikken gikk ved fergene, og det var ikke mange som stoppet opp for å se på utsikten. Det gjaldt å komme seg fortest mulig gjennom til forstaden, sier Apenes. Hun legger til at drosjesjåfører jamret og beklaget seg, og ba kommunen komme i gang med saneringsplanene.

Og disse saneringsplanene var detaljerte, forklarer hun videre.
– Arbeiderpartistyret i byen visste hva de ville. Alle vollene skulle skyves til gravene i sør. Dette skulle bli parkering for Denofa. Det skulle bygges en firefelts bro over Voldportgata til Forstaden med blokkbebyggelse i nord. Vi må være takknemlig for at det ikke ble noe av disse vandaliserende planene, og være glad vi hadde Forsvaret her, sier hun. I 1948 holdt Einar Gerhardsen en av sine mest kjente taler – den såkalte Kråkerøy-talen – noen padletak fra Gamlebyen. Talen varslet en vestlig kurs for norsk sikkerhetspolitikk, og for senere innmelding i NATO. Den kalde krigen var en realitet etter Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia. Forsvarspolitikk var blitt høyprioritet.

Da Gamlebyen sluknet
I Gamlebyen var det trafikk-kaos. Apenes viser til en trafikkmåling som telte 260 000 biler gjennom Gamlebyen, og dette noen år før det ble to-tre biler i hver husholdning.
– Tenk deg det. En kvart million biler, og over en million mennesker. I løpet av ett år. På vei gjennom Gamlebyen. Jeg er blitt påkjørt to ganger i mitt liv – begge ganger i Gamlebyen. Gjennom hele Voldportgaten sto biler på tomgang i en endeløs fergekø. Dette var som kjent ikke den fineste tiden for eksosregulering og miljøvern, sier Apenes, som legger til at 1957 markerte et tidsskille i Gamlebyens historie.

– Da brua åpnet sluknet Gamlebyen i løpet av fjorten dager. De fem kolonialforretningene og to kjøttforretningene her inne tjente ikke mye på at trafikken forsvant. Nå tok husmødrene i Kongsten bussen til forstaden heller enn å handle i Gamlebyen. 49-planene om saneringen ble på ny hentet frem, forteller Apenes.

Hun beskriver en Gamleby som ingen av de yngre beboerne i dag kan forestille seg.
– Det var så forfallent her inne. Se for deg Gamlebyen. Asfaltkladder, husmorvinduer, fæle, glorete farger på husene og utover sekstitallet et virvar av tv-antenner.

Fredrikstad kommune var inspirert av den danske byen Randers, forklarer hun videre. Randers hadde bygget et nytt byområde gjennom oppkjøp av hus. På slutten av femtitallet kjøpte Fredrikstad kommune opp fire hus i Gamlebyen.
– Dette var skjebnetimer for Gamlebyen. Noe måtte gjøres. Mine foreldre kom nå inn i bildet. Såpass ubeskjeden må jeg være. De spilte en helt avgjørende rolle, sier Inger Christine Apenes.

Tannum og Pluss
Hennes far, Christian B., var sorenskriver i Sarpsborg, Borge og Torsnes, og en rikskjent størrelse i Fredrikstad. Han hadde en bekjent som var på nippet til å skrive en avtale med Bærums Verk. Per Tannum var hans navn. Oppgaven ved Bærums Verk skulle være å holde liv i den tradisjonsrike håndverkstradisjonen.
– Far tok kontakt med Per, og ba han se på Gamlebyen før han skrev kontrakt i Bærum. Per var interessert, men ville se en kommunal vilje til gjennomføring. Han trengte 100 000 kroner – en uhorvelig sum penger i 1958 – og mange steilet i kommunen. Men så var det heldigvis denne rådmannen Håkon Karlsen. En svært fornuftig mann til tross for sitt Arbeiderparti-medlemskap, sier hun muntert.
– Det ender med at kommunen gir bort tre av husene de nettopp har kjøpt opp, i tillegg til disposisjonsrett for Sykehuset. Og nå starter en helt ny tid for Gamlebyen, forteller hun.

.

Hun husker moren tømte alt som var av møbler, kopper og kar som familien ikke lenger hadde bruk for.
– Hvorfor? Det skulle gå til kunstnerne. For kunstnerne var fattige, vet du. Men ikke minst driftige. Det nye kunst- og håndverkssenteret skapte en helt ny entusiasme. Folk åpnet husene sine, og satte i stand små bakgårder. I løpet av halvannet år var 19 nye verksteder på plass i Gamlebyen. Det var glassblåsere, kurvmakere, sølv- og gullsmeder, og her i huset vi sitter nå (Dunkejon) holdt to keramikere hus.

– Og da skjedde det noe veldig spesielt, sier Apenes, og tar sats i stolen.
– Nå kom hele Europa til Gamlebyen. Folk gikk fra verksted til verksted, og kjøpte tingene kunstnerne og kunsthåndverkerne hadde laget. Kunstnerne hadde for alvor tatt tak i Gamlebyen. Selveste Farah Diba gikk gjennom gatene her inne. Tenk deg det, sier hun.

Men Fredrikstads innbyggere var ikke like imponert.
– Utenom de fastboende bor ikke fredrikstadfolk i Gamlebyen – har du ikke merket det?. Mange rett og slett skydde Gamlebyen på den tiden. Kunstnerne og andre som kom hit utenfra kjøpte hus for en slikk og ingenting, og begynte å restaurere.
– Det var kunstnerne og kunsthåndverkerne som satte Gamlebyen tilbake i stand. Som Bjørg Christiansen. Hun kjøpte en firemannsbolig, og satte den i stand. En kjempejobb. Og Kirsti Kaspersen – som nå er borte. Hva hun gjorde ut av det hun overtok? Helt utrolig, sier Apenes og slår ut med armene.

Hva hvis kommunen hadde fått styre utviklingen her inne alene?
– Da hadde Gamlebyen slik vi kjenner den i dag for lengst vært historie. Uten Pluss, idealistene, Forsvaret og Foreningen Gamle Fredrikstad hadde det ikke vært noe mer av Gamlebyen.

Frem til brannen i Raadhusgaten i 1986 var det heller ingen videre plan for Gamlebyen, forteller hun videre.
– Før brannen leflet kommunen med ”noe moderne no’” for den minste høltann her inne. Brannen i 86 var forferdelig, men den førte med seg en reguleringsplan. Alt ble målt og tegnet opp. Hvis noe skulle skje, Gud forby, vil det samme bygges opp på ny.

Kort karriere i AUF
Hun forteller om en barndom da det ikke var stuerent å komme fra Gamlebyen over til forstaden. Den gamle bydelen var ansett som en slum. Det kunne barn få merke på både kropp og sjel.

Du er blitt påkjørt et par ganger her inne, og fått ditt pass påskrevet for hvor du kom fra. Har engasjementet ditt for Gamlebyen aldri blitt satt på prøve?
– Nei, aldri. Det var i Gamlebyen jeg hadde alle vennene og venninnene mine. Det var jo helt bånn i bøtta her inne, det var jo en slum etter norske forhold, men allikevel. Hver gang mor ryddet i et skap og fant noen klær som var for små, fikk jeg oppdraget å ta med klærne til en familie i Gamlebyen. Jeg pakket opp dukkevogna og tuslet av gårde. Jeg har fortsatt kontakt med mange av de jeg vokste opp sammen med. Vi hadde jo et godt hjem, og led ingen nød, men forholdene var annerledes inne i Gamlebyen. Men det var aldri snakk om å gjøre forskjell på folk hjemme hos oss. Uteliggere kunne komme på besøk, og fikk gjerne de gamle dressene til far.

Samtidig vokste du opp i et Høyre-hjem, og storebroren din skulle senere bli en profilert Høyremann.
–  Ja, men det er litt myten om Høyre det vet du, at vi gjør så forskjell på folk. Det var en gutt i klassen min som bodde i Kongsten som sa til meg: «det var vi andre som satte deg i bås, vet du Inger, det var ikke du». Og jeg husker hjemme hos bestevenninnen min – et beinhardt Arbeiderparti-hjem. Der var det ingen med andre politiske oppfatninger som slapp over dørstokken. Hjemme hos oss var det åpent hus, sier Apenes.

Til tross for sin åpenbare Høyretilknytning røper hun en kort periode som medlem i AUF på Østsiden. Dette etter at faren hennes skulle «ha henne ut dit for å forsøke det ut». Det ble med forsøket. Hun var snart på plass i Unge Høyre, og har også sittet en periode i skolestyret for partiet.

Dronningen
Det ble aldri noen partipolitisk karriere. Foreningspolitikken derimot. De siste femten årene har hun vært leder for Foreningen Gamle Fredrikstad.
– Jeg er stolt av Foreningen Gamle Fredrikstad. Helt siden oppstarten i 1949 har dette vært en stabil verneforening for Gamlebyen. Foreningen fikk ut midler av Riksantikvaren og kommunen for å sette byen tilbake i stand. Kunstnerne og idealistene kunne jo ikke greie alt alene. Du skal også vite at Gamlebyen var først ute med kabel-tv, for vi måtte jo få fjernet alle de fæle antennene. Brostein kom tilbake på plass der det altfor lenge hadde vært asfalt. Husmorvinduene skulle ut, og det ble gjort mye fasadearbeid. Foreningen Gamle Fredrikstad var med å dekke merutgiftene, forteller Apenes.

Og nå er jobben gjort?
– Den store vaskejobben er gjort, og Gamlebyen gjort klar til felles bruk – innenfor noen klare rammer. Nå må vi passe på at vi gjør de riktige tingene. Selv om folk kommer til dekket bord, må de lære å rydde etter seg.

Du kalles dronningen av Gamlebyen. Hva mener du om det?
– Dronningen av Gamlebyen, jaja. Det var en slengbemerkning som kom, sikkert fordi jeg er tydelig og sikkert noe autoritær. Jeg tar det som en kompliment.

I tillegg til ledervervet i Gamlebyutvalget, leder du en forening som har vært sentral i Gamlebyen gjennom hele etterkrigstiden. Du sitter utvilsomt med mye makt her inne. Er du lydhør for andres meninger?
– Kanskje det ikke virker sånn, men jeg er det. Jeg kan gjerne høre etter hvis du for eksempel gjerne vil ha denne grillbilen til Gamlebyen. Men det betyr ikke at jeg gir meg. Man må tørre si fra.

Blir du sint?
– Ikke så ofte, men jeg kan bli veldig sint. Som med disse plastikktingene som skulle settes opp til jul for noen år siden. Da var jeg fullstendig oppgitt.

Du nevnte en grillbil over – hva handler den om?
– Det er et event-byrå som ville ha en svær grillbil til Gamlebyen som skulle passes på av to brannkonstabler. Tenk deg det – en grillbil i Gamlebyen. Brannenes by. Dette er eksempler på sånne rare ting som skjer. Er dette noe for Gamlebyen, da? Og så får jeg skylden for å bremse Gamlebyen.

Ja, gjør du det?
– Men grille kan man da gjøre på jorder over hele landet. Tiltakene som iverksettes her inne må være Gamlebyen verdig. Vi kan ha masse morsomt her inne, men det må kle Gamlebyen. Vi kan ha tapas langs elva, padling og masse flotte kulturarrangementer. Men fri meg fra plastikk-kultur og grillbiler, sier Apenes.

Kjøreplan for Gamlebyen
Inger Christine Apenes er ikke bare et foreningsmenneske. Hun driver egen virksomhet gjennom både guidede turer i Gamlebyen – Gatelangs i Gamle Fredrikstad, og Kostymeloftet i Tøihuset – forøvrig et resultat av hennes mangeårige engasjement for barne- og ungdomsteateret Vindeleka. Guidingen har tatt av de siste årene. Mens hun tidligere kunne guide i begrensede sommermåneder ble fjorårssesongen avsluttet så sent som i desember. 5. januar var første gruppe – av åtte så langt i år – på plass for en ny historisk rundtur i Gamlebyen.

Som mangeårig leder av Foreningen Gamle Fredrikstad er hun opptatt av å få gjennomført en politisk vedtatt kjøreplan for hele byen – for skilting, parkering og rydding. Arbeidet for brannvern har bestandig høyeste prioritet.

– Byene har jo brent ned fem ganger, men dessverre er ikke alle like flinke til å passe på. – Vi er jo forsiktig, jo. Er forsikret, vet du, sier noen. Det blir litt for lettvint, og vi må stå på med informasjon. Vi har laget egne brannvernbrosjyrer, og jeg sitter i brannvernutvalget for Gamlebyen. Tror jeg har klatret på det som er av loft her inne.

Og Gamlebyutvalget er en viktig arena for å gå gjennomført dette?
– Ja, når vi endelig fikk fart på dette utvalget igjen. Kulturavdelingen i kommunen hadde ansvaret for utvalget, men slurvet med innkallinger. Jeg tok dette opp med kommunen, og utvalget er nå lagt til Teknisk drift med Stefan Karlsson som sekretær. Vi hadde møte for et par uker siden, forklarer Apenes om utvalget som er Gamlebymiljøets primære kontakt med administrasjonen i Fredrikstad kommune og etatene.

– Det er et konsensusutvalg. Vi er opptatt av å stå sammen om saker, for på den måten få større gjennomslag. Alle har vi en felles interesse for at byen skal bestå.

Er det noe du frykter for Gamlebyen?
– Brann – først og fremst brann. En annen ting er faren for trangboddhet og seksjonering. At det lages for små utleieleiligheter – som i Kasernegata 55 – der det nå er åtte leiligheter. Dette er ukultur, og ikke metoden for å få etablerte familier til Gamlebyen. Ingen familier kan bo så trangt i dag. Resultatet av denne type seksjonering er et gjennomtrekk av mennesker her inne. Det skaper ingen stabilitet, og er også en utfordring i forhold til manglende identitet og vern av Gamlebyen som bosted. Det må være plass til folk her inne.

Bad og begravelser
Apenes kvier seg sjelden for en debatt om Gamlebyen og omegn, og for et par uker siden støttet hun det kontroversielle forslaget fra FRID-leder Svein Femtehjell om riving av Kongstenhallen.

Men er det ikke fullstendig galskap å rive denne hallen, Apenes?
– Nei, på ingen måte. Hadde hallen ligget der og fortsatt vært i god stand hadde det vært noe annet.

– Men denne tilstandsrapporten for hallen viser jo at det koster nesten like mye å redde hallen som å bygge en ny! Og hvis de skal bygge inn uteområdet til et innebasseng for Badeland skjer det to ting: idrettsutøverne trenges ut, og det lille som er igjen av utsikt til fortet er borte for godt. Badeland gir katten i idrettsutøvere eller utsikt. De tilpasser seg kun bading og penger.

– Hvorfor ikke etablere en ny hall i nærheten, spør hun.
– Det er da nok av plass rundt her, selv om golfanlegget har tatt et jafs av arealet. Gangsrød, Brohodet – det er plenty med plass.

Så det bryr deg ikke å ha Kongstenhallen som nabo?
– Nei, det er ikke noe argument, og har aldri vært noe problem. Men da hallen ble bygget i 1971 husker jeg faren min slet med det. Jeg husker jo godt hvordan det var tidligere – med fotballbaner og speiderleir. Et helt fantastisk sted, og med de gamle bassengene der det ligger et treningsfelt for fotball nå.

Og bensinstasjonen skal bli gravplass?
– Ja, har du hørt på maken. Det er jo bare oljesøl i grunnen. Ubegripelig. Stasjonen har jo vært der i så mange år, og mange setter stor pris på den. Jeg skjønner ikke filosofien. Hvorfor lage «pay and play-bane» på oversiden og rundt fortet – ni hull. Der kunne de laget kirkegård.

Det var heller ingen entusiasme i Foreningen Gamle Fredrikstad for golfanlegget?
– Vi gjorde vårt i den saken. Det var en røre av aksjonærer og politikere, og leieavtaler som spiste opp hele saken fra innsiden. Det mest fatale av det hele var at anlegget tvang seg fram på denne siden av Habornveien. I stedet kunne dette vært brukt til parkering eller utvidelse av kirkegården.

Familien
Inger Christine Apenes har vært leder av Foreningen Gamle Fredrikstad i 15 år.
– Det er vel kanskje på tide å rulle inn, sier Apenes, uten at det er stor grunn til å tro henne på det. Hun har ikke spart på kruttet i tiden vi har sittet sammen.

Er du bestandig like engasjert?
– Ja, jeg er nok det. Det hender vi må ta en tur på hytta for å roe ned.

Hun skryter av styret og medlemmene i den tradisjonsrike Foreningen Gamle Fredrikstad. De siste årene er det kommet mange unge medlemmer i foreningen som tar den ublu sum av kr. 100 for medlemskap.
– Det er gledelig med så mange unge folk. Da jeg begynte, var de fleste over åtti.

Festningsbyen, den tidligere paraplyorganisasjonen for Gamlebyens foreningsliv, har kontorer i Dunkejongaarden, og drifter utleie av Betania, Bystyrestalen, Kongsten Fort og samme Dunkejon. Driften har medført forbilledlige avsetninger til brannvern på 200 000 kroner så langt. Dette har også generert statlige midler.

Broren Georg har vært en sterk støttespiller i alle år. Sammen med sine familier skulle søskenparet gjennomgå ubeskrivelig vonde år etter at deres mor Inger Johanne tragisk ble tatt av dage i deres barndomshjem i mai 1978.

Inger Christine beskriver søskenforholdet til Georg som «godt samkjørt».
– Jeg har fått mye bistand fra ham når jeg skriker og bærer meg som verst. Georg har et riksengasjement. Han er flinkere til å fordype seg enn meg. Selv om vi begge har et livslangt engasjement for Gamlebyen, er nok jeg noe mer radikal enn ham. Vi er også veldig opptatt av rettferdighet begge to. Det er derfor vi kan få oss noen uvenner, vet du.

Noen meter fra kontoret der vi sitter jobber to av sønnene – Morten Marius og Simen – i medieselskapet Netron. Mannen Svein Erik jobber i Forsvarsbygg, og datteren Ellen Catinka rett utenfor Gamlebyen. Sønnen Ola bor og jobber i Drammen. Barna har sørget for et barn hver, og familien Moe Apenes har dermed kommet opp i et tosifret antall de siste seks årene.
– Helst vil jeg ha alle sammen i Gamlebyen, sier Inger Christine Apenes.

– Men det spørs om Gamlebyen tør, legger hun til med et smil.

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Dette intervjuet ble første gang publisert på Gamlebyavisens tidligere nettside på vårparten 2011.

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!