Oktober, 1999: Vanntroa, Gamlebyen.
En gammel sliten Peugeot 504 parkerer (feil) og en bustete, skjeggete mann løper ut av bilen.
– Unnskyld, hei. Vi er ikke så kjent her. Vet du et sted vi kan kjøpe lunsj? – Jada, rett rundt hjørnet. Dere kan gjerne komme innom oss, men vi åpner ikke riktig enda. Men det er helt fine konditorier på begge sider av veien. Men det er gravd i gaten. Med barnevogn bør dere følge litt med.
– Fint, tusen takk.
– Bare hyggelig. Ha en fin dag i Gamlebyen.

Markus Nagele i Major-Stuen var mannen som måtte hjelpe til aller første gang undertegnede kom til Gamlebyen.Villedet og huggær’n etter uttallige rundkjøringer inn til byen, var det godt med en smilende fyr som ville oss vel. Bare måneder senere pakket vi pikkpakket i Oslo, og flyttet 10 mil sørover.

I dette intervjuet møter vi Markus Nagele igjen – 13 år senere. Visst har vi hilst og snakket sammen dann og vann etter det første møtet i 99 – et møte vi husker, men ikke han. For Markus Nagele har guidet utallige mennesker i Gamlebyen siden han startet virksomhet her for godt over tyve år siden.

Markus Nagele (46) vokste opp med turisme i fjellbygda Sölden i Tirol, Østerrike. På gården hjemme var det kuer, sauer, gris og høner med dertil kjøtt, melk, fløte og smør. Gårdsturisme og bed and breakfast var en del av oppveksten

– I Sölden har det vært turisme gjennom hundre år. Over én million besøker den lille fjellbygda med 3 800 innbyggere hver vinter. Tenk deg det. Likevel er det plass til 20 000 senger.
I Sölden kunne hele Fredrikstads befolkning stå på ski uten å tråkke på hverandre. Samtidig. Infrastrukturen er på plass. Det gir et lite perspektiv på turistbyen vi befinner oss i nå. Turistindustrien i Gamlebyen er veldig fersk og ny i forhold til mitt hjemsted, sier Nagele, som kom til Norge – og Fredrikstad – på slutten av åttitallet.

Men Sölden har mistet litt av sin identitet med masseturismen?
– Det er sant. Jeg liker ikke masseturisme, og det var også grunnen til at jeg reiste ut. Jeg utdannet meg tidlig til servitør. Jobbet på Reatustant Dominic med bordreservasjoner klokka seks, neste klokka åtte. Vi kom med regningen før gjestene var ferdig med kaffen. Nye gjester ventet i baren. Kom – spis – betal – ut. Nei, jeg mistet sansen for masseturisme. Jeg trives best på steder med mindre kapasitet, og mer personlig preg. Men Fredrikstad og Østfold er fortsatt langt fra masseturisme.

Hvordan ser du for deg en fornuftig vekst i reiselivet?
– Vi kan doble besøkstallet, men det mangler infrastruktur for å få det til. Det gjelder både overnattingskapasitet, parkering og flere andre ting. Som god skilting. Tenk deg selv på ferie utenlands. Om vi leier bil eller går til fots – vi følger skilter der vi ikke er kjent. Vi følger veien uten å bli irritert. God informasjon med skilter på forskjellig språk forteller oss hvor vi skal gå for å komme til Old Town, Fortress Town, Altstadt. Ingen klager på det utenlands. Ingen ville klage på det her, heller.

Det samme ville vært en fordel for Gamlebyen?
– Det er en innarbeidet holdning at vi må kjøre fra dør til dør. Det er ikke nødvendig. For turistene er det ikke noe problem å gå inn til Gamlebyen. Det ville også vært langt hyggeligere.

Gamlebyen burde vært bilfri?
– Deler av Voldportgaten burde for lengst vært stengt for biler i sommerhalvåret. Hvis Gamlebyen skal vokse som turistby tror jeg flere gater blir gågater i fremtiden. Før vi kommer dit kreves masse arbeid med infrastruktur utenfor Gamlebyen, mener Nagele.

Etter ti år som leder av Gamlebyen Handelsforening overlot han tømmene til andre for noen år siden. Nå er han uten verv i Gamlebyens rike foreningsliv. Det snakkes mye om innbyrdes strid og kjekkel blant foreningene i Gamlebyen, men Nagele virker ikke være mannen som har yppet til krangel og evige diskusjoner. Han har først og fremst vært opptatt av å drive sin egen virksomhet på en god måte.
– Jeg mener vi som driver her inne har en felles interesse. Vi skal fremme Gamlebyens interesser – om det er hverdagslige spørsmål som parkering og bilkjøring, eller spørsmål som har med reiseliv å gjøre. Jeg klager ikke på samarbeidet noen veier. Jeg har møtt alle foreninger her inne, sittet i Gamlebyutvalget, og blitt kjent med hvordan folk tenker utfra ulike ståsteder.

Du er en godt integrert innvandrer i Gamlebyen?
– Ja, det kan du si. Jeg var opptatt av å lære meg språket fra første stund. Men det kan fortsatt bli noen tyske gloser.

Det er vel helst når kjøkkenet koker av mer enn kasseroller?
– Da skjønner de ansatte det er alvor. Nei, jeg er nok heller litt for snill.

Apropos kasseroller. I 2008 skjedde et lite vendepunkt for Markus Nagele og Major-Stuen. TV3 skulle starte serien Hellstrøm rydder opp, og etterlyste restauranter som ville være med. 
Hvorfor søkte du om å være med?
– Det var mye som skjedde i livet mitt på den tiden. Jeg sendte inn en søknad, men hadde ingen tro på at vi fikk være med. Ikke var vi på konkursens rand. Vi manglet heller ikke gjester. Jeg hadde glemt hele søknaden da jeg fikk jeg en telefon fra TV3. – Nei, sa jeg, vi har ikke råd til tv-reklame. Så skjønte jeg henvendelsen hadde med søknaden min å gjøre. Dæven, tenkte jeg. Er det mulig? Men ingenting var klart enda. Det ble en times prat om programmet og Majoren, og under samtalen kom vi inn på der skoen trykket. Motivasjon. Der lå vår utfordring. TV3 sendte et tv-team ned som filmet både ute og inne, og etter nok et par uker ringte en dame. Hun snakket tysk til meg, og forklarte vi var plukket ut blant de ti restaurantene som skulle være med i programmet. Ikke kødd med meg, sa jeg, men dette var ikke tull, fikk jeg beskjed om. Fredriksstad Blad fikk snart greie på hva som var i gjære. Jeg sammenlignet «kvalifiseringen» med å vinne én million i Lotto. Det stemte ikke helt, men omsetningen økte med 800 000 samme høst. Det tilsvarte et par hundre tusen i overskudd. Slett ikke verst.

Vet du hvorfor dere ble valgt ut?
– Ja. Hellstrøm likte restaurantens beliggenhet og miljøet her i Gamlebyen. Han var også begeistret for vår idé om regional mat, og at vi hadde en kombinasjon av restaurant, pub og uteservering. Og ikke minst at vi slet med motivasjon. Det var en stor utfordring for oss etter mange års drift.

Du jobbet på Refsnes Gods da du kom til Norge, og Hellstrøm kommer fra Moss. Du hadde aldri møtt ham før?
– Nei, aldri.

Og Hellstrøm gjorde noe med motivasjonen?
– Jeg tror han opplevde en fin samarbeidsvilje fra både meg og hele staben. Det var en positiv innstilling fra alle sammen her – både kokker og servitører. Vi hadde kommet gjennom nåløyet av ti restauranter, og hadde forbannet oss på å ta denne sjansen. Jeg tror programmet fra Majoren var blant de mest positive. Både produksjonsselskapet (Monster) og TV3 trivdes godt her.

Men det var ikke bare moro med Hellstrøm på nakken?
– Det var morsomt, men også tungt. Innspillingen ble gjort i løpet av en uke, og de første dagene ble jeg bare rakket ned på. Ting jeg hadde gjort på samme måte i 25 år var plutselig ikke riktig lenger. Man begynner tvile på hva man holder på med. Så kommer tiden etter Hellstrøm. Dagene, ukene og årene etter. Mange ganger har jeg tatt meg i å tenke – dæven, Hellstrøm hadde rett.

Og han var ikke like slem hele tiden?
– Nei, han var jo kjempehyggelig når vi ikke var på lufta. Da satt vi ved bordet her vi sitter nå og snakket om fotball, om Østerrike. Helt vanlige ting. Men så fort kamera lyste grønt, var det skarpe kniver. Det kunne bli ganske tøft. Jeg skal innrømme at jeg satt her og gråt med ham. Vi gjennom driften til Majoren. Etter et par timer hadde jeg ikke mer å si. Jeg var helt tom.

Nyåpningen ble spesiell?
– Vi merket interesse utenfra helt siden innspillingen startet på høsten. På onsdag under innspillingsuka var det stengt for oppussing. Nyåpningen var torsdag kveld. Nye sølvfat og lysestaker var handlet inn. Det var nymalt. – Vi har jo drevet kafé, tenkte jeg første gang jeg så resultatet. Dette var jo en restaurant.

Så var det bare timer før gjestene skulle komme.
– Det skulle bli litt av en kveld. Aller først – det kom altfor mange folk. Det var forhåndsbestilt til 75-80 gjester med rødspette og det andre som var nytt på menyen. Men vi hadde ikke peiling på at Hellstrøm også hadde invitert en haug fra forsvaret. Det ble nærmere 120 gjester her inne. Alle kom samtidig. Treretters med dessert. Hellstrøm løp rundt og svirret. – Skal jeg bli ferdig, må du se til å flytte deg, sa jeg til ham. Da så jeg ikke mer til ham resten av kvelden. Regner med han ble fornøyd. Han ville jo se meg mer tydelig og myndig. Men det var altfor mye å gjøre. Over 340 asjetter på bordet, og det er mye – uforsvarlig mye med en helt ny meny.  Vi kan le av det etterpå, men stressnivået var rimelig høyt den kvelden.

Kan man snakke om Major-Stuen før og etter Hellstrøm?
– Både ja og nei. Solide råvarer har vi vært opptatt av hele tiden. Men vi har nok blitt mer oppmerksom på å lage produkter fra bunn, sier Markus Nagele – opptatt av naturens gaver. Som guttunge på gården hjemme i Østerrike holdt han kontroll på sauebestanden i hjemlandets alper. I sitt nye hjemland en kompetent jeger som henter vilt fra naturen til dampende kjøkkengryter og varme tallerkener i Major-Stuen. Markus Nagele er en stayer i Gamlebyen som ikke sysler med planer om redusert aktivitet. Tvert om.
– Vi skal drive fornuftig som vi har gjort i alle disse årene, men hele tiden være våkne for ny inspirasjon. Som vinkvelder inspirert av opphold i Piemonte, eller lage mat for folket mitt hjemme i Østerrike hver høst. Inspirasjon og motivasjon, sier Markus Nagele. Ord hans strenge mentor Hellstrøm ville applaudere.

Denne saken ble publisert i Gamlebyavisens fjerde utgave – april 2012

Tekst: Morten Stenseng Gulbrandsen

Gamlebyavisens redaksjonelle innhold er et resultat av uavhengig journalistisk arbeid. Både historisk og nytt innhold på denne nettsiden kan leses gratis/uten abonnement. Hvis du som leser kunne tenke deg å støtte prosjektet og betale for lest innhold, kan du sende et lite beløp på Vipps – maksimalt 30 kroner – til følgende nummer: 982 35671. Takk!