Hele året gjennom sender Arne Børresen tusenvis av voksne folk tilbake til barndommen – til et drømmeverk av modelltog langs fortidens skinneganger. For de minste er modelljernbanesenteret et uendelig eventyr. Tidsreisen har også med Børresen selv å gjøre. Dette er en kar som byr på seg selv.

Det er lett å tenke seg hvordan minstemann Geo på seks vil huske det som skjer denne fine juni-sommerdagen. Vi sitter på Arne Børresens tøffetog utenfor modelljernbanesenteret. Det er 18 plasser i hver av de to vognene. Rundt 25 store og små skal være med på turen.

Jernbanedirektøren trer frem fra bak porten. Kledd i sort med trompeten i hånd. Dette er Arne Børresen.
– Ja, hallo folkens. Velkommen til sentralbanestasjonen i Gamlebyen, sier han.
Forklarer litt om senteret og opplevelsen vi har i vente, før han spør om vi har en ønskelåt før turen. Siden han ikke har fløyte, spiller han trompet.

Sekunder senere spiller han «Tøffe, tøffe toget» (aldri noter, han bruker ikke det – tar alle låter på gehør, ifølge en av togførerne), vifter toget avgårde og trekker tilbake til resepsjonen. Vi humper og skumper oss overraskende komfortabelt langs gatene i Gamlebyen. «Velkommen til Gamlebyen», pleier Geo rope da toget passerer oss i Kirkegaten. Nå er han selv passasjer. Mange smiler og vinker fra fortauene, mens et annet følge rykker unna og betrakter oss med undring. Og snart er vi tilbake utenfor Børresens modelljernbanesenter i Vollgaten.

Siden Geo og jeg allerede har gjort unna turen inne på senteret, der vi grublet lenge over hva som skjedde med et av togene som forsvant inn i veggen og tilsynelatende aldri kom tilbake, besøker vi nå den hyggelige jernbanekafeen for en rast.

Det er en fin tidlig ettermiddag, og Geo vil se tøffetoget bare én gang til før vi går hjem. Vi går ned Torvgaten og inn Vollgaten. Der ser vi Børresen – igjen med trompet. Nye gjester skal på tur. Han spør meg i forbifarten om jeg har forslag til en låt.

Jeg bestemmer meg for å teste hans beryktede hukommelse.
– Det er 12. juni, sier jeg. – En kjent norsk komponist ble født på denne dagen. Kan du ikke spille en kjent melodi han har skrevet?

Børresen ser rett på meg. Dette kunne vært en duell. Han står med trompeten i den ene hånda, mens han løfter den andre og vifter med pekefingeren.
– Tenker du på samme mann som kom på frimerke i 1942, spør han kjapt, uten å vente på svar. – Jeg tror frimerkene markerte 100-årsdagen for hans fødsel. «Brede seil over nordsjø går».

Dette ble altfor enkelt for Arne Børresen. At Richard Nordraak skrev melodien til «Ja, vi elsker» visste han selvfølgelig. Han har for lengst vendt seg rundt til passasjerene, og spiller noe helt annet.

– Skal vi finne ut hvor toget ble av, pappa, smiler Geo og tar hånden min.
– Ja, det gjør vi, sier jeg. – Et tog kan ikke bare forsvinne inn i en vegg.

Eller kan det?

Tekst og foto:
Morten Stenseng Gulbrandsen